4. serierunde

Vålerenga:
Øvind Bolthof
Ronny Døhli	Erik Hagen		Tom Henning Hovi (Knut Henry Haraldsen fra 46.)	Joachim Walltin
Bjørn Viljugrein		Kjetil Rekdal		Dag Riisnæs (Aki Riihilahti fra 75.)
Bjørn Arild Levernes		Pascal Simpson (Knut Hovel Heiaas fra 81.)		Espen Musæus

Bryne (4-3-3): Roger Eskeland - Knut Sirevåg, Jørgen Rangnes, Anders Friberg, Ragnvald Soma - Trond Bjørnsen, Bent Apneseth, Jonas Jonsson - Geir Atle Undheim, Rune Medalen, Pål Håpnes (Thomas Dahl fra 85).

Dommer: Rune Pedersen, Sprint/Jeløy.
Gult kort: Tom Henning Hovi, Dag Riisnæs, Vålerenga, Pål Håpnes, Rune Medalen, Bryne.

Pinlig!


Det er ikke helt uhørt at et eliteserielag taper på hjemmebane for et 1. divisjonslag. Det er sånt som skjer. Man kan kanskje si at det er en del fotballspillets sjarm. Kanskje. Det som ikke er fullt så sjarmerende er å se gode spillere spille for halv maskin, spesielt når nevnte spillere ikke har noen som helst grunn til å være mette på suksess. Etter en brukbar åpning der Vålerenga ledet 2-0 og viste at de kvalitetsmessig ligger nærmest en divisjon over Bryne, forsvant plutselig all inspirasjon fra laget. Brynespillerne tok hintet og hentet poenget de ikke ville fått om Vålerenga hadde orket å spille fotball i 90 minutter.

Vålerenga åpnet bra. De første 10 minuttene av 1. omgang var forholdsvis sjansefattige, men Vålerenga hadde full kontroll på spillet. Forsvaret virket pottetett, og mens angrepsspillet manglet presisjon var det alt annet en overraskende da Bjørn Viljugrein dempet en retur to-tre meter utenfor høyrehjørne av 16-meteren og skøyt ballen kontrollert i mål i motsatt hjørne. De neste 10 minuttene var som de 10 første, Vålerenga hadde full kontroll selv om vi på tribunen begynte å bli litt lei av upresise oppspill og manglende fart i angrepet. Det ble noen farlige Vålerengaangrep i denne perioden, men etterhvert som kampen rundet 25 minutter var det tydelig at Bryne var på full fart inn i kampen. Derfor må det ha vært ganske demoralisernde for Bryne å få Vålerengas andre mål mot seg: Joachim Walltin førte ballen opp på venstrekanten, skar så inn mot hjørnet av 16 meteren etter å ha dratt av to mann og sendte en nydelig stikkball til Dag Riisnæs som startet helt perfekt. Dag tok imot pasningen fra Jokke på 5 meteren og istedet for å skyte sendte han ballen tvers over til en totalt umarkert Ørni som satte kontant i mål. Dette burde vært nok til å sette siste spiker i kisten. Vålerenga spilte flott i noen minutter til, blant annet hadde Espen Musæus et raid etter 38 minutter der han løp fra sin oppasser og fikk headet forbi en utrusende Roger Eskeland, desverre såvidt til side for mål. Minuttet etterpå taklet Dag Riinæs en Brynespiller litt klønete. Dag fikk et noe hardt idømt gult kort og verre, frisparket ble overraskende og nydelig slått til Ragnvald Soma som skjøt utagbart i mål. Bryne fikk en corner til før pause som også var bra slått og kunne resultert i mål. Ledelsen som hadde virket så trygg etter drøye halvtimen var plutselig i fare.

Tom Henning Hovi hadde fått seg en smell like før pausen så Vålerenga åpnet med Knut Henry Haraldsen på banen for første gang i år. Vålerenga som lag åpnet smånervøst, Bryne fikk to cornere i løpet av de første 3-4 minuttene og var absolutt på hugget, mens Vålerenga hadde mer enn nok med å få slått unna. Etter 48 minutter ble Øivind Bolthof stemplet midt i låret av Rune Medalen, noe som førte til et fullt fortjent gult kort for Medalen og burde ha gitt Vålerenga en sjanse til å komme til hektene igjen. Men Bryne fortsatte å presse, mens Vålerenga spillte utrolig slappt. Spesielt midtbanen syntes å forsvinne i perioder. Verst var kanskje Ketil Rekdal som knapt orket å løpe i det hele tatt, men heller ikke Dag Riisnæs kan sies å ha hatt sin beste periode i Vålerenga drakt i andre omgang. Bjørn Viljugrein var det lille positive unntaket. Generelt ble det alt for store rom mellom forsvaret og midtbanen: Bryne plukket opp alt som var av andre baller i det rommet samtidig som kortpasningspillet mellom forsvar og midtbane forsvant fullstendig for Vålerengas del. Det vil si at 4-3-3 systemet vi spilte etter begynte å ligne systemet vi spilte i fjor med lange upresise baller opp mot Pascal Simpson eller ut mot vingene. Det fungerte ikke. Til slutt gikk det som det måtte, Bryne scorte ved Ragvald Soma på nok en dødball og igjen var det Kjetil Rekdal som burde ha plukket ham opp.

Det er mulig at selv spillerene syntes 2-2 mot Bryne var i flaueste laget, for Vålerenga kom mere med etter Brynes andre mål. Eller var det Bryne som spilte for uavgjort? I alle fall, både Rekdal og Pagge skjerpet seg såpass at presisjonen i pasninge deres ble noen hakk bedre enn det katastrofale vi så tidligere i kampen. Det førte til sjanser: Etter 76 minutter ble Bjørn Viljugrein spilt gjennom av Rekdal, det førte desverre ikke til annet enn corner. Like etter driblet Pagge av to mann inne i Brynes 16 meterfelt og sendte ballen til Aki Riihilahti som var kommet inn for Dag Riisnæs. Ballen gikk selvfølgelig i stangen. Og etter 89 minutter kom et av dagens peneste angrep: En langpasning til Espen Musæus ble sendt tversover til en totalt umarkert Villy som utrolig nok sendte ballen til side for mål. Espen Musæus hadde også en kjempesjanse på å heade inn et mål i sluttminuttene, men ballen gikk over.

Hva skal man si? Bortsett fra noen få hederlige unntak (Ronny Døhli, Bjørn Viljugrein, tildels Musa og Ørni) virket det som om spillerne vasset i syrup. Spesielt spill gjennom sentrallinjen der Kjetil Rekdal og Pascal Simpson skal være farlige våpen for Vålerenga var totalt fraværende. Tom Nordlie har advart mot svingninger i prestasjonene, men jeg trodde ærlig talt ikke det skulle være noen problemer med motivasjonen. Vi får håpe det skjer noe på den fronten, ellers kommer de neste par ukene til å finne oss i nedrykkstriden. Igjen.