20. serierunde

Ullevaal Stadion - 20/8-2000 - 6637 tilskuere

Vålerenga	0 (0)	-	1 (0)	Brann
		52	0-1	Alex Valencia

Vålerenga:
Øivind Bolthof
Ronny Døhli	Tom Hennnig Hovi		Erik Hagen	Joachim Walltin
	Pa Modou-Kah	Kjetil Rekdal	Bjørn Viljugrein
	Rune Hagen (Espen Musæus fra 76.)	Kristen Viikmäe	Lennart Steffensen (Jon Eirik Ødegaard fra 85.)

Brann: Brann (4-4-2): Magnus Kihlstedt - Geirmund Brendesæther, Roy Wassberg, Egil Ulfstein, Harri Ylönen - Marcus Bakke (Erlend Hanstveit fra 60.), Tomas Razanauskas, Svante Samuelsson, Morten Kolseth - Alex Valencia, Kjetil Norland.

Dommer: Espen Berntsen, Vang
Linjedommere: ,
Gule kort Vålerenga: Pa Modou-Kah. Gule kort Brann: Egil Ulfstein, Svante Samuelsson, Magnus Kihlstedt, Kjetil Norland
Røde kort Vålerenga: ingen. Røde kort Brann: ingen

Arrrrg!

Vålerenga spilte bedre enn på lenge og satt Brann under skikkelig
press nesten hele kampen igjennom. To nye spillere, Lennart Steffensen og Kristen Viekmäe, debuterte fra start på en meget overbevisende måte. Kjetil Rekdal, Pa Modou Kah, og Bjørn Viljugrein viste tildes glitrende pasningsspill fra midtbanen. Midstopperparet hadde stort sett god kontroll og vant det som var å vinne i lufta. Men alt dette positive hjalp ingenting. Joachim Walltin sklei på den gjennomvåte gressmatten på akkurat feil tidspunkt og lot Alex Valencia komme alene med Øivind Bolthof. Dermed kunne en tildels stygtspillende Brann stjele tre svært lite fortjente poeng.

Det er greit at en del av sjarmen i fotball finnes i urettferdigheten og tilfeldigheten, men hvorfor må den ramme Vålerenga hver eneste gang? Hvilken synd mot fotballens guder kan begrunne disse uendelig gjentagne "stang ut" opplevelsene?

Litt overraskende startet Vålerenga kampen med begge nyerhvervelsene på banen fra start. Kristen Viikmäe viste øyeblikkelig at han har både fart og blikk for spillet. Lennart Steffensen brukte litt mer tid på å komme inn i kampen, men fikk etterhvert vist at han også har fart. Derfor var det synd at Ullevaals gressmatte absolutt ikke innbød til løpeballer: På tross av god drenering var det ikke til å unngå at baller i luften skjøt fart og spratt over dødlinja mens baller langs bakken hadde problemer med å nå frem. I alle fall, Vålerenga startet meget bra med stor presisjon i pasningspillet hvor oppspill både på flankene og gjennom midten stadig skapte halvsjanser.

Det gikk ikke mer enn ett minutt før Lennart Steffensen kom seg ned til dødlinjen og fikk lagt inn fra venstrekanten, ballen spratt litt rundt inne i 16-meteren før den trillet utover til Kjetil Rekdal som satte ballen hardt til side for mål. Rune Hagen på høyresiden, med mindre fart, dribler heller av Brann forsvarene før han går innover banen mot hjørnet av 16-meteren og legger inn. Etter seks minutter legger han inn til Tom Henning Hovi som header over fra god posisjon.

Det tok Brann nesten 10 minutter før de var inne i kampen i det hele tatt og Vålerenga var det klart beste laget de første tjue minuttene. Kjetil Rekdal var tydelig tilbake i godt gammelt slag og sendte kreative baller i alle retninger. De som gjorde mest ut av sjansene var Pa Modou Kah og Kristen Viikmäe. Stadig vekk fikk disse pasninger midt på banen i nærheten av 16-meteren, problemet var å få snudd og komme seg rundt Roy Wassberg i Brann forsvaret som hadde en av sine bedre dager. Desverre for Vålerenga fikk ingen av de to nevnte herrene til å vende med Wassberg i rygg. Nærmest kom Pa etter 26 minutter: Kjetil Rekdal sendte en hard ball langs bakken som Kristen Viikmäe hoppet elegant over da ha så Pa Modou Kah i bedre posisjon. Pa fikk snudd seg på 16-meters streken og var på vei mot mål men ble felt. Hadde dette skjedd 30 cm nærmere mål hadde dette referatet antagelig vært mye morsommere å skrive. Frisparket ble slått av Kjetil Rekdal og det gikk, symptomatisk nok for Vålerenga, utenfor.

Etter ca. halvtime fikk Brann sin første corner og kom betydelig mer med i kampen, selv om det fortsatt var Vålerenga som hadde de farligste sjansene. Fortsatt var det Rekdal og vingene som la inn men ballen ville ikke i Brann målet. Nær scoring var Vålerenga etter 29 minutter da Rekdal sendte en stikker til Vikmäe som endelig kom rettvendt mot mål, Branns keeper fikk såvidt en fot på det løse skuddet som trillet like til høyre for målet. Like farlig for Brann var det etter 35 minutter da Rune Hagen fikk vendt av to mann og lagt inn fra hjørnet av 16-meteren. Headingen fra Steffensen spratt i bakken like foran keeper men ville ikke inn i selve målet. Også Bjørn Viljugrein fikk vist fram pasningsfoten etter 40 minutter da han frispilte Lennart Steffensen. Skuddet gikk over og lagene gikk til pause med 0-0.

Brann kunne spille denne kampen med en betydelig om enn skjør psykologisk fordel: I og med at NFF tar avgjørelser etter myntkastprinsippet visste de at et eventuelt tap ville a) være fullt forståelig, nærmest tilgitt på forhånd og b) ville føre til en protest som det var en (betydelig?) sjanse ville gå igjennom. Med andre ord hadde Brann spillerne ingenting å tape. Skjør, fordi den etter en eventuell Vålerenga scoring antagelig ville forsvinne til sin motsats "vi taper og det er NFFs skyld". Men så lenge Brann greide å holde nullen hadde de overtaket mot en etterhvert frustert motstander.

Andre omgang åpnet som slutten av første, med åpent rakst vekslende spill og et visst Vålerenga overtak. Så, etter seks minutter kom katastrofen. Hele Vålerenga var oppe i angrep da ballen ble klarert av Brann i retning Erik Hagen og Joachim Walltin. Disse så ut til å ha full kontroll, Erik Hagen trakk seg unna for å gi Joachim Walltin en pasningsmulighet mens Alex Valencia var flere meter unna. Joachim Walltin hadde flere muligheter men valgte den verste, han sklei i det våte gresset og ble liggende å kave mens Valencia stormet fram mot en svært ensom Øivind Bolthof som ikke kunne redde det godt plasserte skuddet.

Vi begynner å lure på om en av de verste pinslene i helvete er et tvunget Klans-medlemskap.

Vålerenga var på ingen måte utslått og fortsatte å presse, i andreomgang med flere høye lange baller enn i første uten at det syntes å gjøre noe særlig fra eller til. Spillet fungerte bra fram til 16-meteren ja fram til 5-meteren, men å fa ballen i mål var ikke mulig. Verst? Tja. Når Pa Modou Kah bommer fra 6 meter på åpent mål etter 20 minutter og corner. Eller når Kristen Viikmäe header utenfor fra 3 meter. Eller når Espen Musæus som har kommet inn for en sliten Rune Hagen header over etter et flott innlegg fra Joachim Walltin. Eller når Espen Musæus står helt alene på hjørnet av 5 meteren etter en nydelig frispilling, har tid til å bestemme skudd fot, har tid til å ombestemme seg to ganger og til slutt setter ballen utenfor et nærmest blankt goal.

Den siste Vålerenga sjansen kom etter 44 minutter da Joachim Walltin ble felt og Jon Eirik Ødegaard fikk ta et frispark fra ønskeposisjon. Men det var definitivt ikke Vålerengas dag og ballen gikk over. Dermed slutt.

Her kunne man godt oppsumert kampen med noen ord om gode tendenser, lovende spill osv.

Men jeg gidder ikke.