Gjengen som utgjorde vårt lag i slutten av 70- åra var altså ikke noe unntak. Tvert imot, jeg har en klar følelse av at det var disse gutta som ga den norske trenermafiaen ideen til tesen ”2-0 er en farlig ledelse i fotball”. Et grusomt eksempel på dette kommer vi tilbake til.

Heldigvis befant laget seg noen ganger i motsatt ende av denne teorien, men det var som regel mot antatt dårligere lag. Da våkna gutta 10 minutter før slutt og fant ut at de faktisk lå under med et par mål mot et søplelag , hvorpå de plutselig skåra nok mål til i hvert fall å unngå tap.

På tross av dette, eller kanskje nettopp derfor, trakk dette laget masse tilskuere. I 1977 hadde VIF i snitt nesten 10 000 (9835 for å være helt nøyaktig) tilskuere på hjemmekampene. Så vidt jeg vet har dette tallet blitt slått bare to ganger i hele vår historie: I 81 (10 249) og i 83 (9878). For å foregripe begivenhetenes gang så trekker altså et lag som havner på 7. plass, bare to poeng over nedrykksplass, like mange mennesker som de to beste årgangene vi noensinne har hatt!

Hvordan er dette mulig? Her er det flere årsaker, la meg nevne noen:

1) VIF var nyopprykka etter en sesong uten Oslolag i 1. divisjon.
2) Lagets uforutsigbarhet gjorde det sjelden kjedelig å gå på Bislett.
3) Landslagets suksess høsten før skapte en generell høyere interesse.
4) Ikke alle kom for å se vår klubb vinne. Et lysende eksempel på dette kommer seinere.
5) Laget hadde profiler som Odd Iversen, Yngve Andersen og Geir Karlsen.

Da er det på tide å komme seg på sesongpremiere: VIF mot regjerende seriemestre lillestrøm på Bislett. Fra denne kampen er det to ting som jeg husker ekstra godt: Det regna og vi tapte 4-0. Selv i det dårlige været kom det nesten 11 000. Selv måtte jeg ta til takke med plass i Søndre sving under paraplyen min, som 14-åring hadde jeg blitt for voksen til å gå med den flotte oransje regnfrakken de fleste hadde på denne tida. (Og nei, min utgave hadde ikke KISS med tusjbokstaver på ryggen.) En ganske begredelig start altså, Tom Lund, Toro & Co rundspilte oss rett og slett. Hvem var det så som spilte for Enga (og Kvikk ryddekompani) i 1977? Norsk fotballstatistikk er ikke akkurat på høyde med engelsk, men etter de kildene jeg har, og hukommelsen, var denne lagoppstillingen mest vanlig:

Av disse var Odd Andersen (lillestrøm) og Lars Petter Røise (Strømsgodset) nye for sesongen. Blant reservene fant man Jan Willy Bjørke som var venstreback når Stig Mathisen (ja, den Stig Mathisen) ikke spilte. Da var Haslie og Jørgensen midtstoppere. (”Arne og Kjella -radarpar” som Nordre Sving, bandet altså, sang i ”Vålengagutt”.) Den mest brukte innbytteren var en tidlig utvokst 16-åring fra Svartskog, ved navn Sigurd Brynhildsen. Han huskes best av oss autografjegere for verdensrekord i dusj og skift, ute av garderoben 3 minutter etter kampslutt. Ellers fikk Viggo Johansen ( ja, den….) noen få kamper, og nåværende rektor på Lilleborg skole, Egil Ramstad, var midtbanevikar. Min gamle venn Trond Hoftvedt la brått opp like før sesongstart i en alder av 36, mens frisparklegenden Finn Seemann var i stallen uten å spille en seriekamp.

I neste hjemmekamp kom selveste Bodø/Glimt på besøk og dette er ikke ironisk ment. Laget hadde blitt folkets lag (som vanlig var det avisene som sto bak) da de vant cupen i 75. (Stygt minne: Etter finaleseieren over Vard var det opptog hjemme i gata med småunger, (2 år yngre enn meg), som var kledd i gult og sang Jesus Christ Superstar med norsk ”tekst”.)

Etter å ha snubla to ganger på målstreken hadde de klart opprykk høsten i forveien. For de som ikke husker det kan jeg fortelle at man i 70-åra hadde et seriesystem hvor Nord-Norge hadde sin egen 2. divisjonsavdeling. Vinneren møtte toerne i de sørnorske avdelingene i kamp om siste opprykksplass. Fra nord skrek man opp om urettferdighet fra ”de høye herrer i sør”, men ærlig talt: Skulle det rykke opp et lag fra denne avdelingen hvert år? I de tre åra Glimt sloss om opprykk spilte laget 42 seriekamper. De vant 38 og spilte 4 uavgjorte, du som kan regne skjønner at et tap var like sjanseløst som at Norge skulle komme til VM (i 70- åra).

Laget rykka nok opp litt seint, men klarte likevel sølv i både serie og cup i sin første toppseriesesong. Harald Berg hadde fylt 35 år, men var fortsatt en stor spiller. Det kom over 19 000 på Bislett, kampen endte 1-1, og Enga gjorde en brukbar kamp mot et bedre lag. Enda større inntrykk gjorde det på meg hvem som var innafor murene denne mandagskvelden. Vi var i mindretall. Oslo var virkelig Nord-Norges største by, jeg hadde aldri verken sett eller hørt så mange av dem på en gang. Og de sang den ene sangen de hadde, opptil flere ganger.

Likevel var dette høydepunktet i en skrekkelig vårsesong. Etter 9 kamper hadde VIF to poeng. Omslaget kom i en bortekamp mot Start. Etter en sterk 4-0 seier skrev Dagbla’ at ”VIF og Røise har sluttet å tøyse”.

Siste kamp før ferien var hjemme mot det andre håpløse bånnlaget; Rosenborg . Jeg tror jeg tar den en gang til: Det andre håpløse bånnlaget; Rosenborg. (Deilig ikke sant?) Ivers scora selvfølgelig mot gamlelaget, midtstopper Arne Haslie fikk også et mål.

Etter ferien tapte vi bare 1-0 borte mot serieleder lillestrøm, slo toeren Molde 4-0 hjemme og spilte 1-1 i Bodø. Før hjemmekampen mot Brann lå vi fortsatt nest sist, tre poeng bak Mjøndalen og Ham-Kam. Ordfører, og VIF-tilhenger, Albert Nordengen spådde 5-2 seier på forhånd. Hvorfor nevner jeg det? Fordi det typisk nok for dette laget ble 5-2. Nesten 16 000 så et festspill som endte med at Helge Karlsen, som var fast back på landslaget, ble så svimmel av Engas rundspilling at han satte inn et surrealistisk sjølmål. Det var rett og slett en magisk kamp som besegla skjebnen til de tilskuerne som ikke skarra. Du måtte bare følge dette laget selv om du innerst inne skjønte at du ville bli skuffa mange ganger.

VIF var i stimen nå og vant to kjappe før Mjøndalen kom til Bislett. Det regna (igjen), vi tapte 2-1, og ellers har to ting brent seg fast: Geir Karlsen (tilbake på landslaget nå) klarerte med stor glede kula over taket på Store Stå (”landa i Slottsparken” som min sidemann sa), og da jeg seinere skulle kaste ballen til Boye Skistad spratt den rett i en svær gjørmedam med det resultat at det ikke bare var trøya hans som var brun, men hele mannen.

Tre kamper før slutt lå vi igjen nest sist, nå skulle vi til Moss. Der var ikke jeg, men miraklet i Moss ble vist på TV mange ganger. Du husker det nok: Frispark fra midtbanen. Yngve Andersens følsomme fot slo en lang ball opp mot Odd Iversen som befant seg med ryggen mot målet. Selv om Yngve var norgesmester i crossballer var denne i en vanskelig høyde. Ivers løste dette med å kline til liggende i lufta, i en særegen blanding av brasse og volley, og ballen føyk inn i borteste kryss fra over 20 meter. En kamerat av meg sto bak målet det skjedde, han blir fortsatt svært ivrig når han legger fram beretningen om miraklet i Moss.

I siste hjemmekamp ville en seier i en rekordjevn nedrykksstrid være et langt steg mot fornya kontrakt, hvis jeg skal riktig gasse meg i fotballspråkets klisjeer. I denne viktige kampen mot Start kom det under gjennomsnittet med tilskuere. For ”Oslofolk” var (og er) tydeligvis motstandernes "attraktivitet" av større betydning enn kampens viktighet.

Alt går lenge greit, svært greit. Fem minutter før slutt leder VIF 2-0, så reduserer Start og vill panikk brer seg i våre rekker. To minutter seinere skal Stig Mathisen roe det ned med å spille langt tilbake til Geir Karlsen som står på 16-meteren. Han løser dette ved elegant å skru ballen rundt ”Geirer’n” og rett i mål. Et minutt før slutt er Stein Thunberg totalt aleine med keeper Karlsen, men klarer på en eller annen måte å unngå skåring. Så blåste dommeren heldigvis av. Jeg tror det er de verste sluttminuttene jeg har hatt med Vålerenga, med mulig unntak for kvaliken på Briskeby i 89.

Plassen blir berga med en lett 3-0 seier over den desiderte jumbo Rosenborg på Lerkendal (leses to ganger).

I neste episode møter du Joar Hoff, Even Pellerud og Leif Hagen…