Nederlag på avstand

To minutter før slutt scoret Andreas Ottosson for Start, og minst halvparten av dem som satt rundt rundt meg reiste seg umiddelbart for å gå. Selv ble jeg sittende, jeg hadde ikke noe håp om at beina mine ville klare å bære meg. Da dommeren noen minutter senere blåste av søndagens batalje på Lerkendal, satt jeg like stille. Hvis noen TV-kameraer hadde fanget inn øvre del av hovedtribunen et par minutter etter kampslutt, ville man ha lagt merke til hundrevis av personer rundt utgangene, samt en mann, fortsatt i første halvdel av trettiårene, men likevel mer dratt i ansiktet enn bare to timer tidligere, som fortsatt satt på sin plass og stirret tomt fremfor seg. Ojoj, der har vi en ekte RBK-supporter, ville seerne kanskje ha tenkt da, -og han sitter for seg selv og fortviler, i skam, over at laget hans har dummet seg ut og tapt for dette primitive laget fra bunnen av landet og bunnen av tabellen. Litt underlig at han ikke har noe supporterutstyr på seg kanskje, i det minste et RBK-skjerf, men han har vel stukket det unna i protest.

Lite ville man naturligvis vite om bakgrunnen for at akkurat denne personen tilsynelatende tok resultatet av kampen så tungt, et resultat som ikke ville få noen betydning for Rosenborgs plassering i inneværende sesong. Og det er ikke til å undres over at ingen hadde den fjerneste anelse om at de begivenheter som utløste denne mangel på humør hadde sitt utspring femti mil unna, på et nærmest øde sted som i dagligtalen går under betegnelsen Lillestrøm. Det kunne de ikke vite. For klok av skade har denne nå så sørgmodige mann lært seg å holde en lav profil på Lerkendal, når han i mangel av muligheter for å følge Vålerenga hver helg går der for å se Rosenborg spille mot Start, Viking eller Odd. Da Lerkendals publikum via høyttaleranlegget ble gjort kjent med at en viss hr. Fjeldstad hadde laget mål på Åråsen allerede etter fem minutter, foretrakk han ikke en mine, selv om han ikke kunne unngå å merke hånlatteren rundt seg, som om den var rettet mot ham, og selv om hans indre var dypt rystet. Var det ikke dere som hatet Lillestrøm da folkens? tenkte han, men han sa ingen ting. Sju minutter senere ble det utligning på Åråsen. Da speakeren opplyste om det gikk det nok et lite rykk gjennom kroppen på vår mann, men det var neppe noen som merket det. Den som fulgte litt med denne mystiske inntrenger i trøndernes egen hule (men hvorfor skulle de egentlig bry seg om ham?) ville bare registrere at han tilsynelatende åndsfraværende tok en kikk på sin egen tippekupong, for å få bekreftet at hans borteseier på tippekupongens kamp nummer tre nå så ut til å stå usedvanlig sterkt, eller i hvert fall en smule sterkere enn før.

Hvorfor ga han seg ikke til kjenne? Kampen på Lerkendal var ikke mye å skryte av, og man skal ikke se bort fra at vår mann ville ha maktet å få til en samtale over temaet Vålerenga med sin sidemann, i hvert fall i pausen. For noen år siden involverte han seg noen ganger i slike samtaler også. Men det ble for tungt. Alle de gangene Vålerenga hadde sluppet inn de mest meningsløse mål, som nå ble formidlet til allmenn forlystelse over hele Lerkendal, ja, han har en mistanke om at det ble hørt i nabolaget også, det er en opplevelse han ikke unner sin verste fiende. Se der, der står han som holder med Vålerenga! Det var ingen som noen sinne sa noe sånt, men blikkene formelig ropte det etter ham. Ikke faen. Ikke mer. Se på deg selv som en hemmelig inntrenger, la ingen få vite hvem du er og hvor du hører til. Bortsett fra når Vålerenga er her da. Sånn hadde han begynt å tenke. Når hadde han sist vært på Lerkendal? Jo, da Vålerengas tapre elleve utkjempet en hard batalje mot Moss på Ullevaal. Ti på åtte reiste han seg fra sin plass på Lerkendal, som det seg hør og bør ved kampens slutt, og ruslet mot utgangen i den nokså trygge forvissning om at Moss var blitt slått 2-1. Men før han hadde nådd utgangen, ble den musikken fotballpublikummet alltid skal belemres med, avbrutt av en melding over høyttaleren. Leserne skjønner nok hva den meldingen gikk ut på. Vår mann sank litt sammen da, men han fortsatte trøstig på sin vei mot utgangen. Men ingen som han ikke allerede kjenner skal noen gang få vite hvem han er, for han vil helst unngå at noen rundt ham stirrer diskrŽt på ham i slike situasjoner, med hånlatteren liggende på tunga.

Det at han denne gangen ble sittende noen minutter da kampen ble avsluttes, skyldes naturligvis to forhold. For det første altså resultatet fra Lillestrøm. I begynnelsen av andre omgang kom den uavvendelige meldingen fra Åråsen. Akk ja. Det gikk ikke denne gangen heller. Gudskjelov sto det 0-0 både i Bergen og i Haugesund, og Rosenborg valset over et sjanseløst Start, selv om det foreløpig sto 1-1. Så scoret Haugesund. Så scoret forsyne meg Start her på Lerkendal også, et av ytterst få bortemål på denne arenaen vår mann ikke har hilst inderlig velkommen. Hvorfor gjør aldri Vålerenga sånne ting? Scorer rett før slutt i en i utgangspunktet håpløs bortekamp, og tar ledelsen. Vålerenga har gjort det en gang, de. I 1995 scoret vi omtrent ti minutter før slutt og tok ledelsen 2-1 på Lerkendal. Hvordan det endte til slutt husker vel alle.

Den andre grunnen til at han ble sittende var altså at alle andre resultater gikk oss i mot, og at vår mann, som ikke er noen optimist av natur, men som har sett lyst på denne sesongen frem til nå, ble rammet av et svartsyn så voldsomt at han ikke visste sin arme råd. Fortsetter det sånn er direkte nedrykk en reell mulighet, tenkte han. Han kastet et blikk på tabellen før denne serierunden, brukte sine matematiske og logiske evner til å sette den sammen på nytt i hodet, etter denne serierunden, og det han kom frem til var mildt sagt dårlige nyheter.

Kanskje han burde tenke at nå er det nok, nå gidder jeg ikke mer. Seil deres egen sjø på den stabile kursen mot første, andre, tredje divisjon, jeg nekter å være med på dette. Vi har prøvd alt. Fem forskjellige trenere har vært involvert i løpet av noen få år, spillere har kommet og gått, til og med spillere som ble ansett som gode da de kom, og nesten alle har hatt det til felles at deres kvaliteter er blitt usynlige i Vålerengadrakt. Vi har forsøkt alt. Ingen ting lykkes. Er det ikke på tide å gi opp? Hvor mye mental ubalanse, raseri og fortvilelse kan man tillate seg i hverdagen før man innser at dette går ikke lenger, at man er en fare for seg selv og sine omgivelser? Hvor ofte, og hvor lenge, skal han motta hoverende e-post fra venner og kolleger hver mandag morgen? Skal det aldri ta slutt?

Men vår mann lever i troen på at alle ting før eller siden snur seg, at det før eller siden kommer en sesong hvor det er Vålerenga som alltid gjør mål i siste spilleminutt, og hvor det er Vålerenga som i skadde og suspenderte spilleres fravær sender utpå en nesten ukjent ungdom, som scorer i kamp etter kamp. Denne tro på fremtiden kan riktignok neppe begrunnes med henvisning til de faktiske forhold slik vi kjenner dem, den bærer vel snarere preg av å være en besvergelse. Men hva med året 1998?, tenker vår mann. Tenk på hva vi gjorde den høsten. På de ni siste seriekampene vant vi sju og tapte to, i tillegg til bragden i cupvinnercupen. De to tapene kom på toppen av det hele begge på straffespark i kampens siste minutter, og det ene var hårreisende feil idømt. Altså tapte vi i realiteten bare Žn kamp i den perioden. Ja, slik kan man tenke. For hvis vi sier at Drillos betydning for denne oppsiktsvekkende snuoperasjonen er noe overdrevet, slik resultatene året etter kanskje tyder på, blir ikke da konklusjonen at dette laget fra tid til annen kan spille veldig bra? Høsten 1998 var vi Norges nest beste lag. Og mannskapet er da ikke dårligere i dag? Og hva med høsten 1999? Da vant Vålerenga sine fire siste hjemmekamper, og berget med det plassen med akseptabel margin. Så det er håp, ennå.

Men akkurat der og da er det bare tungt, svært tungt. Når vår mann omsider får mobilisert sin litt for store kropp til å reise seg, er stadion nesten tom for folk. Han tenner en røyk, og tenker at han må se til å slutte, med røykinga altså. For det å få Vålerenga tilbake til toppen av norsk fotball tar visst noe lenger tid enn han hadde tenkt seg. Men han vil ikke miste den begivenheten, i hvert fall ikke på grunn av trivialiteter som et røykerelatert dødsfall. Så tenker han på flybillettene til Oslo som han må bestille i forbindelse med Molde-kampen. Vet dere hva, folkens? Det er over ti år siden vi tapte hjemme for Molde sist, en vårdag på Bislett, i marerittsesongen 1990. Det skal ikke skje i år heller. Ikke faen. Vår mann tar seg endelig sammen og rusler hjemover, og kjenner at den alltid like grunnløse optimismen atter spirer i kroppen.