Jeg visste på en måte at dagen kom til å bli spesiell da burgern på en av byens bedre fastfood steder bare rakna mellom de lett fyllesjuke fingrene mine. Jeg hadde allerede bomma på bussen - dette så ut til å bli en guffen dag.

For idag skulle jeg til Rakkestad for å se Vålerenga 2 spille sesongens femte kamp. Idag var også dagen for supportercupen og jeg regna ikke med å se mange klansfrender på tribunen dernede. Derimot var det vel en hel bråte som snubla seg over Ekebergsletta denne dagen.
Rakkestad og Rakkestad Stadion var som sagt målet - et sted midt inne i dypeste Østfold. Et sted som nevnes i samme åndedrag som Trøgstad, Spydeberg og Askim. Med andre ord...skikkelig skummelt. Jeg hadde fått noen veianvisninger av en VPN`er med dyster fortid i disse traktene. (Ikke spør, men han har store ører). I anvisningene var det en linje..."kjør gjennom Askim og kjør gjennom noen mil med skog før du kommer frem..."
Jeg syns bare den setningen var nok til å skremme fanden på flat mark og jesus på høye fjell. Alle byfolk og de som har sett Blair Witch Project vet at det sjelden er noe hyggelig dypt inne i skogen.....

Ok, ingen andre var med og jeg fikk satt meg inn i familiens 90-hester. Det gikk selvfølgelig ingen klansbuss e.l. Ga muttern en god klem og tørket tårene hennes, ringte noen kompiser og sa farvel, samt la igjen beskjed i VPN-redaksjonen om å sende tungt bevæpnede tropper til Rakkestad dersom jeg ikke ga lyd fra meg innen mandag.
Med Gluecifer som startlåt og noe dundrende house og hip hop som cruisemusikk freste jeg gjennom girene til den stakkars bilen. Veien til Rakkestad er faktisk ganske artig å kjøre, mye svinger og bakker. Kjente at det nøkket greit i Ari Vatanen-genene mine. Det hadde kanskje vært noe mer kvalmende, (type bilsjuk), å stå på en svingende buss med en kald en i hånda, men jeg hadde nok foretrukket det, både med tanke på en pils og med tanke på litt selskap.
Nervene var tydelig tilstede og det hjalp ikke jeg hadde vært en pitteliten tur ute dagen før. Som nevnt er veiene ganske høyt opp på "følg-med-nå"- skalaen. Prøv f.eks. å ligge i 90 og kjøre opp på en bakketopp uten å se hva som er på baksiden. Deretter svinger veien 45 grader til venstre samtidig som den stuper i 25 grader nedover. I høyeste grad en interessant opplevelse....

Mye rart er det å se på også underveis, men Askim så nesten normalt ut. I Spydeberg derimot er det hysteriske tilstander, spesielt utstillingen av schwære bronsefigurer utenfor en såkalt antikvitetsforretning fikk meg nesten av veien. Hva sier du til en 2 meter høy, gulmalt cowboyfigur i støpt bronse? Helt vanvittig, sier jeg....men det står noen sånne i hager i Spydeberg.
Gjennom Askim freste jeg og tok fatt på skogsetappen. Etter noen spente minutter og Lene Marlin på radioen....pføy!.... kom lettelsen: skilt med info om Rakkestad.
Jeg sikta meg inn på stadion ved hjelp av en søt ung dame på en bensinstasjon som knakk sammen i latter når jeg omtalte Rakkestad sentrum som byen...(mest for å være høflig). Hun var trønder.....

Rakkestad sentrum er ikke større enn at man faktisk kan holde pusten mens man kjører gjennom....men det kan man vel forresten gjøre ganske mange steder i Norge....
Iallefall fant jeg fram til Stadion, parkerte og manna meg opp til å entre arenaen.
Etterat den blide vakta konstaterte at 20-kroningen min fikk "vannplaning" på disken deres mottok jeg billetten som informerte om at berusede personer kunne bortvises fra baneområdet.
Det betød ikke så mye fant jeg ut etterhvert...
Rakkestad stadion er en litt finere 2-divisjonsbane. Det er selvfølgelig et løpespor rundt banen, (ikke løpebaner, bare spor...), og det er bare tribune på den ene langsida. Tribunen tar vel kanskje nærmere 1000 personer på det aller trangeste, bygd slik at man kan sitte eller stå. Ganske høyt er det også - man ser ganske bra. Rakkestad har 7000 innbyggere, noe over 200 er medlem i Rakkestad supporterforening, noe man melder seg inn i ved å kjøpe et nummer av et supporterblad e.l. (de kaller det ikke fanzine....)
Og det var vel rundt et par hundre Rakkestølinger tilstede. Klansfolk var det klinisk rent for.....har aldri noen sinne vært på en Vålerengamatch med færre av oss. Det var bare meg!
De innfødte var hyggelige nok de, så nerva roa seg etter noen minutter, selv om jeg var stygt i undertall. Også kom det en godt voksen kar med Greåker Innebandy- genser tuslende bort til meg: "jeg står sammen med deg, jeg - jeg holder nemlig med Vålerenga, jeg." Koselig, det.

Jeg fikk først og fremst gleden av å høre den nye Rakkestadlåta over stadionanlegget. Tekst og melodi av Øystein Westlie og fremført av Odd Håkon Solbakken, (slekta til Ståle kanskje?). Låta fikk de gamle VIF-sangene fra 80-tallet ("VIF er best...") til å høres ut som Rolling Stones på speed og jungeltrommer. Sangen hadde alle klisjeène: "vi er på rett vei, Rakkestadgutta er vi"....osv osv. Enda mer besynderlig var det da en kar i full hønedrakt tusla inn nederst på tribunen. Ja, altså: han var utkledd som en høne. Aner ikke om det var maskot eller noe sponsorstyr....underlig uansett. I pausa var det loddtrekning, og jeg vant ikke keramikken som var 1. premie...ei heller noe annet. Så leit, men jeg vinner ikke på Klanslodda heller...hehe.
Pølsene var helt digg, (dette er viktig!) og kaffen var god den, selv om man nok kunne brukt den som grunnmur på den nye operaen. Folk stirra noe unødvendig mye på meg når jeg shoppa, syns jeg. Men...jeg er jo VPN`er og vi er som kjent noen av de mest paranoide folka i hele Klanen. Så de stirra kanskje ikke så mye allikevel....?
I annen omgang valset et utdrikkingslag inn på tribunen...20 drita karer i Rakkestad-drakter med ølflasker og det hele. Nerva mi gikk opp et hakk, men de viste NFF og alle andre at det faktisk går an å ta en pils på tribunen uten at man knivdreper noen. Og ingen bryske vakter jagde dem heller, i det hele tatt var alt ganske fredelig.
Men som dere nok skjønner: litt av en surrealistisk scene totalt sett!

Kampen gikk jo som det gjerne gjør med oss....tap, selv etter to-målsledelse. Publikum var overlykkelig, laget tok sesongens første poeng...og det mot selveste Vålerenga. Jeg sto bare der med den vanlige følelsen...jepp, den synkende. Gledesscenene til bønda minte meg om oss når vi slo Godset i cupfinalen -97.
Resignert sa jeg farvel til innebandy-kompisen min og tusla tilbake til bilen. Kasta et par blikk over skulderen i tilfelle det beryktede Rakkestad-firmaet skulle dukke opp, men mine bekymringer var unødvendige.
Veien hjem gikk greit, unntatt et spennende øyeblikk da verdens største sorte Chevy Ramcharger skle opp i speilet mitt med en faretruende mine. Chevyen freste forbi meg og den sure symaskinen min og jeg pusta lettet ut.

Vel tilbake i Oslo har jeg nå kommet til dette referatets ende. Og nå skal jeg seriøst på byen i Oslo: nærmere 500 000 innbyggere, tonnevis med utesteder, Bohemen og utrolig lite skog, (sentrum altså, Marka er ikke en del av Oslo, spør du meg) Takk og pris!
Om jeg ler og rister på hodet av disse rare menneskene som bor på slike steder som Rakkestad så må jeg allikevel konstatere et par ting: de skal ha for engasjementet sitt og hvordan de stiller opp for klubben sin, Oslo-folk har noe å lære her. Dessuten gir slike steder oss Vålerengasupportere en glimrende mulighet til å se steder vi aldri ville ha besøkt ellers, og muligheten til å skryte om våre reiser på Bohemen.
Akkurat det kommer sikkert jeg til å gjøre....neste gang en eller annen sier: "var du ikke i Bergen?" Svarer da med:..."pføy...jeg var ihvertfall i Rakkestad, det va`kke du...."