Skal man først kjøre bil eller buss til bortematch, så er Sogndal en av mine favoritter. Turen er ikke så lang som man skulle tro (5-6 timer), og inneholder alt man kan ønske av fjell og dal og fjord. Til og med en fergetur, over den fjorden Kjell Opseth ikke rakk å grave seg under i sin knappe tid som samferdselsminister.

Turen startet 07:45 på utsien av vertshuset, og det valgte transportmidlet denne dagen var bil, nærmere bestemt en '99 Renault Megane. For å fylle opp med VPN-folk var første stopp Røa på byens værste vestkant. Der ble dagbokredaktør Viggo plukket opp, og vi satte kursen mot Sandvika og Europavei 16. Første telefon om ting som burde legges ut på VPN tikket inn hos Viggo allerede før vi var ute av Røa-krysset, dette ble behørig sendt videre til VPNs hjemmeansvarlige denne dagen. Ved Tyrifjorden slo vi oss sammen med nok en bil på vei til Sogndal, til min store skuffelse kjørte de enda finere bil enn oss: Alfa Romeo. Jævla sosser! Vel, vel, vi kjørte nå videre i mini-kolonne mot Fagernes, og i fint driv oppover konsumerte vi en termos kaffe, to matpakker og diverse epler. Gærne klansfolk på tur med andre ord.... På Fagernes måtte kaffen ut av blæra igjen, og for sikkerhets skyld fylte jeg på med litt pølse. For nå var det fjellveier i vente og usikkerheten var stor om når neste mulighet for vomfyll kunne melde seg.

Turen over fjellet var vakker som alltid, og sannelig fikk vi med oss den sedvanlige dosen geiter i veien. Bonusen denne dagen var ei diger ku som nede på vestsida av fjellet plutselig stod og gresset asfalt midt i veien. Neste stopp var fergeleiet, båten gikk selvfølgelig rett foran nesa på oss, så det ble litt venting. Heldigvis dukket det opp en sporveisbuss, og da var det slutt på sunnheten, endelig en kald øl. Ombord på ferga skulle selvsagt de fleste ha svele, selv stod jeg over svineriet.

En drøy time før kampstart ankom vi Sogndal sentrum, som består av en gate med butikker og puben Sherlock (?). Inn på Sherlock, og der var det fullt kjør med Vålerenga sanger, og et og annet spedt forsøk fra Flæskaberget (de 8 personene med Sogndal genser).

Oppe på stadion kunne vi konstatere at Sogndølingene nok ikke hadde tro på at Flæskeberget skulle kunne matche de 300 Klansmennene som hadde tatt turen over fjellet på tribunene. Derfor hadde kommunen gitt alle 5. 6 og 7. klassingene i oppgave og lage liv på tribunen. Og for et liv det ble. Det sydet inne på stadion: Fjortisbertene produserte massive heiarop på frekvenser de fleste av oss er for gamle til å oppfatte. Du må nok nesten til Bækkelagshallen for å oppleve lignende (uten at jeg vet noe som helst om stemningen der, helt sant!). De hadde nok hatt forming på skolen denne dagen, for de hadde til og med lagd tifo: En lekker plakat med "Kjetil Rekdal er ei klyse" slo mot oss. Utover i kampen ble det litt ampert på tribunene, fjortisene kastet visstnok egg. Ikke vet jeg om dette stemmer. I det hele tatt synes jeg det er vanskelig å bli provosert av små drittunger som viser finger'n. Jeg slet mest med spillet utpå banen, og temperaturen som var farlig nær det absolutte nullpunkt.

Når det gjelder kampen, så er den referert andre steder på VPN, så jeg skal bare nøye meg med å konstatere at trøkket fra hjemmepublikummet nok sjokkerte vårespillere, for de virket litt paralyserte i den første omgangen. Det ble litt bedre utover i andre, og vi kom oss altså hjem med uavgjort og et bortemål. Greit nok foran returkampen.

Min erfaring er at det alltid tar lengst tid å komme seg ut av parkeringplassene på de minste arenaene, og dette viste seg å stemme også denne gangen. Særlig når veien blokkeres av små drittunger som tror de skal klare å dirigere trafikken. Heldigvis ble disse nokså bryskt, og med betydelig bruk av makt, lempet vekk av en klansmann som er mye større og sterkere enn meg selv. Takk skal du ha for ettermiddagens store underholdning!. Vi kom oss nå i alle fall til slutt ned til fergeleiet igjen. Båten gikk selvfølgelig rett foran nesa på oss.

Nye muligheter for sveler og mikro-oppvarmede burgere, jeg stod over denne gangen også. Klokka var vel nesten sju før vi kom oss avgårde på andre siden av fjorden. Denne gangen kjørte vi over Hemsedal og Gol, noe som viste seg å være en del raskere. Første sjanse for mere mat var på Gol, og vi lot ikke denne unike muligheten for junk gå fra oss. Politiet på Gol syntes tydeligvis vi var litt suspekte. Sjåføren vår måtte blåse, og vi måtte sannsynliggjøre hvorfor vi befant oss akkurat i Hallingdal denne onsdagskvelden, før vi fikk kjøre videre. Ikke overraskende hadde ikke sjåførens halve pint med Kilkenney, inntatt 6 timer tidligere, satt spor etter seg, og vi slapp unna med skrekken.

Godt stappa med biffsnadder (trøndermat fikk jeg høre av de andre?), påmfri, bærne, og salat med tævsan ailand, kjørte vi igjen videre mot Oslo. Jaggu ble vi stoppa av polti enda en gang i Sandvika, og heller ikke denne gangen slo den halve pinten, nå inntatt 8 timer tidligere, ut på politiets måleinstrumenter. Dermed fikk vi slippe fri igjen. Nøyaktig 16 timer etter avreise (23:45) ble jeg sluppet av på Sota-hjørnet. Heldigvis fortsatt over 6 timer igjen før vekkerklokka (Jonas 1 1/2 år) skulle fortelle meg at det var dag.

Alt i alt en fin tur. Trøtt i trynet i dag, det er så, og som vanlig ikke all verden å glede seg over på banen. Men som Vålerenga supporter kan man bare ikke la slike detaljer ødelegge turgleden. Da hadde man ikke holdt ut lenge i denne bransjen.

Dette turreferatet er dedikert til Kjell Opseth, sogningen som i sin tid som samferdselsminister rakk å forvandle Sogn og Fjordane fra massivt fjell til en sveitserost. Takk Kjell, for at du brukte alle oljepengene våre på å bygge så fine veier i dette grisgrendte fylket. Hadde det ikke vært for deg hadde jeg sikkert ikke vært hjemme enda. Når jeg hver dag sitter fast i trafikk kork i mitt eget fylke, Oslo, er det godt å tenke på hvor feiende flott jeg kommer til å suse gjennom fjellene neste gang jeg skal på bortmatch i Sogndal.