Vel, headingen henspiller egentlig ikke til minibussen, den var det normal størrelse på. Derimot handler det mer om at det er ikke bra når vi ikke kan sende avgårde mer enn en minibuss med supportere, 14 personer, og vi er lissom Norges største supporterforening..... (ManU`s norske klubb er ikke noen norsk supporterforening).
Det dro riktignok et par biler avgårde i tillegg, men dette var det Lyn-tendenser på, folkens....

Når det er sagt; for oss som dro ble det en klassiker av en tur....

Sogndal ligger ca. 5 timers kjøring, inkl. en ferjetur, fra Oslo. Matchen gikk noe tidligere enn Klanen trodde da avreisetidspunkt ble satt, følgelig fikk vi det litt travelt med tanke på avgang kl. 1200.
Det begynte lovende; viste seg at minibussen hadde plass til 14, ikke de 15 som var påmeldt. Men som flaksen kan være, en av de som var påmeldt dukket ikke opp, og dermed fikk alle de som møtte opp plass. Forøvrig var det en bra gjeng som dro oppover. For å si det sånn; vi slapp å ha med noen ultradrita førstegangsreisende, og vi hadde med mye bra humor.

Etter å ha gjort de nødvendige ting Vålerengafolk gjør om morgenen; kaffe, innkjøp av pils og frokostspising, (les: pølse i brød/lompe), stappet vi oss inn i minibussen og rullet ut av Tigerstaden. Etterhvert som kilometerene gikk steg humøret i en allerede blid buss. Det skal sies: jeg bruker sjelden mye tid på å kikke på landskapet på tur, men når man kjører retning Sogndal og Bergen, ser man mye pent og rart, særlig opp og ned fra fjellet. Pent er naturen, rart er tettsteder som Flå. Flå er bitte, bittelite. Og har en veibit gjennom sitt 700 meter lange sentrum som er den reineste paradegata. Brostein, fliser, plener og fancy lyktestolper. Jeg lurer ikke lenger på hvor kronene fra bomringen forsvinner....

Etterhvert som man stiger opp på fjellet smalner veien til og man kan få uant interessante opplevelser, som f.eks. når man møter "Syltetøy-ekspressen", en semitrailer som ikke er ment for norske veier, i en krapp sving....men som alltid ellers gikk det også bra.
Oppå fjellet er det øde og vakkert, rent nostalgisk, (hva er det som skjer med meg?), bare forstyrret av sauer og en tilfeldig elg eller to.
På veien ned begynte det å bli litt spennende; man må nemlig ta ferje den siste biten til Sogndal og de går hver halvtime. Uheldigvis fikk vi ikke en, men to tyske bobiler foran oss på veien nedover. De bremset oss mer enn nok, men til slutt kom vi oss forbi dem, i en fei som det heter.
Tyskerne fikk også passet sitt påskrevet da redaktøren av "Den siste Bohem", (En Vålerengafanzine jeg håper å se tilbake), lente seg godt ut av vinduet og brølte avgårde noen velfunderte og velformulerte eksempler på hvor godt det tyske språk kan anvendes. Dessverre var skaden gjort. På tross av heroisk kjøring av sjåføren rakk vi ikke ferja og måtte dermed vente nesten en halvtime på den neste.
Allikevel så det ut som om vi skulle rekke matchen, men med aller minste margin.

Det var en ganske blid og litt spent gjeng som veltet ut av bilen vel inne på ferja. Turen over er en naturperleopplevelse av de store og fremkaller akutt kamerafølelse. Flotte saker, til og med for en byrotte som meg.
Uansett: dessverre var det utsolgt for sveler, (lokal delikatesse), på ferjo, flere av oss hadde ambisjoner om å kombinere pølser og svele, det kan da ikke være ille? Så da ble det et par pils til...
Som vi trodde, tiden holdt akkurat: vi svidde av de siste kilometerene i et tempo som etterlot gråtende småbarn, skjelvende klansmenn i bussen og en sau eller to med hjerteattakk, (ikke i bussen), men vi rullet opp ved stadion omtrent ved kampstart.

Fosshaugane er på mange måter på en liten kopi av Marienlyst i Drammen. En skikkelig langside og kortside, og tretribuner på den andre langsida og kortsida. Egentlig en grei stadion å se fotball på.
Iår stilte vi oss opp på kortsida, vet ikke hvorfor, det var jo plass til oss på tretribunen på langsida. Noen andre klansfolk hadde kommet seg til Fosshaugane ad andre veier, tilsammen var vi vel en 40 stykker eller så. Altfor dårlig.
Men vi sang ganske så bra, fullt trøkk fra 25 mann på en så stille stadion kunne høres. Når jeg sier stille, så mener jeg stille. Det finnes ikke bakgrunnsstøy i det hele tatt der oppe. Ingen biler, ingen fly, ingen trikker, ingenting. Så vakre Vålerengasanger runget flott på stadion i nesten 90 minutter. Ikke finnes det noe sangmotstand der oppe heller. Var det ikke noe som het Fleskeberget der oppe.....?
De ytterst få som var "hardcore" (*knis*) Sogndal, 4-5 stykker, kom etterhvert og stilte seg opp rett foran oss på bortetribunen. Jeg tror ikke dette var noe bevisst forsøk på å skape bråk; bønda skjønte bare ikke at slikt kan føre til amper stemning. Særlig når de begynte å dælje løs på reklameskiltene foran tribunen og gaule ut noe som uforståelig som hørtes ut som "Sogndal". Men etter noen vennlige formaninger og advarsler trakk de seg litt til siden og gauket videre fra en mer tolererbar avstand.

I pausa ville vår medbrakte fotograf ha noen bilder av gresset, med noen oss lagt ut som en menneskelig VIF-logo. Bildene kommer vel etterhvert i div. Vålerengapublikasjoner, både på og utenfor nett. Bildestuntet var klarert med vaktene, og det gikk dermed greit. Dog fikk vel noen sogndølinger hakeslepp da...kremt...en klansmann fant ut at dette var en passende anledning, på oppfordring av den lett beduggete fotografen vår, å slenge ut laksen til allmenn beskuelse. Hysterisk morsomt, særlig i og med at vaktene ikke helt visste hvordan de skulle forholde seg til dette. Som alt annet, dette gikk også greit.....!

Matchen gikk, som referert her på VPN, i aller høyeste grad bra. Vi pissa på bønda, både på banen og på tribunen. Hyggelig at noen av gutta tar seg tid til å stikke bortom oss etter matchen og håndhilse/takke for kampen. Slikt betyr egentlig en god del når man reiser i mer enn et halvt døgn for å se Vålerengas farger i action.
Dagens sang må bli "Vi trenger ingen spisser! Oh ooh, trenger ingen spisser..." Sant nok idag iallefall.

Etter takkepraten med gutta var det bare å stappe minibussen full igjen og sette rake kursen hjem. Stemningen var høy og den tok seg ytterligere opp da det kom beskjed om at Stavbrekk snørra skikkelig i cupen mot 2.divisjonslaget Træff. Denne gangen rakk vi ferja perfekt, og lykkelige klansmenn jaktet igjen på sveler. Etter å ha brukt tegnspråket fant vi ut at svelene var like utsolgte ennå. Doh...
På dekk skremte vi vannet av nok en tysk bobilturist da vi kollektivt jublet over Rosenborgs triste avgang fra årets Norgesmesterskap. Men vi roet han ned med forklaringen.

Sjåføren fant frem superdieselen, rallyslicksa og et racinggir, og vi freste mot Oslo. Humoren i bussen ble etterhvert dominert av to meget drita medlemmer av Alle Rettigheters redaksjon. Og vi kan trygt si at AR stinker, (ikke blekka, men redaksjonen...), da de satte igang med et tarmgass-show som ingen i baksetet glemmer.
I tillegg blir blødmer som "hvorfor være normal når man kan være Portugal" ganske festlige når humøret er på topp etter en så bra dag. Og kanskje fordi man er litt svimmel etter showet....


Vel, uansett tror jeg vi må ha satt ny Norgesrekord for klassen "full Klansminibuss Sogndal - Oslo", vi var iallefall i Oslo ca. klokka ett etter genial kjøring av sjåføren. Slitne, men mer enn lykkelige veltet vi ut av bilen, plukket opp sakene og forsvant ut i natten.

En av de klart beste turene jeg har vært på. En skikkelig hyggelig gjeng med reisende, godt med kald pils, godt resultat på matchen og mye god humor selv om vi hadde det litt trangt i bussen.
Synd er det at ikke flere var med, dere hadde hatt det moro dere og. Snakker som Yoda gjør jeg. Sliten er jeg.

Legge meg litt nedpå igjen gjør jeg.....