13. sereirunde

Ullevaal - 1/7-2001 - 4.363 tilskuere

Vålerenga	3 (3)	-	2 (0)	Mandalskameratene
Steffensen	1-0	32
Musæus	2-0	36
Bjørkan	3-0	44
		79	3-1	Fagnastøl
		83	3-2	selvmål

Vålerenga:
Bolthof
Karl	Augustsson (62 Døhlie)		Kah	Steffensen
	Viljugrein	Rekdal	R. Hagen (Tran 78)
	Bjørkan	Belsvik	Musæus

Mandalskameratene: Hovstøl,Fagnastøl,Fugelsnes, Nilsen, Tønnessen, Hansen, Håland, Økland, Rasmussen, Falkgjerdet, Hamre

Dommer: Espen Berntsen, Vang
Linjedommere: ,
Gule kort Vålerenga: Døhli . Gule kort Mandalskameratene: Hansen, Håland
Røde kort Vålerenga: Ingen. Røde kort Mandalskameratene: Ingen

Seier i årets viktigste kamp...

Etter fjorårssesongen var begeistringen stor blant investorene da det ble klart at vi skulle møte MK. Nå hadde vi endelig muligheten til å spise kirsebær med den store. Så i det investorene forlot Ullevaal i regnværet med blanke øyne og drømmende blikk startet forberedelsene: Hvordan skal vi, lille David, kunne slå Goliat? Snør det oppover og var alt så mye brattere før?

Vel, i dag var det slutt på eksperimenteringen. I dag var det klart for eksamen. Rammen var perfekt, ikke en sky på himmelen, trommer og et mektig tifoshow fra Makrellstimen; plast, iskrem og annet krimskrams lavet ned rundt Bolthof akkompagnert av heftige sambarytmer.

Jeg trodde at vi i denne kampen kom til å legge oss bakpå og bare beine ballen oppover de få gangene MK spillerne bommet med sine millimeterpresise pasninger. Så skjedde ikke. Vi gikk på med friskt mot og styrte kampen tidlig. Visste ikke spillerne at de spilte mot MK eller hadde de overnattet hjemme hos Frank Beck?
Etter 9 minutter skyter Rune Hagen rett på MKs keeper og minuttet etter er det Villy sin tur. Skuddet treffer en MK spiller og det blir corner. På selve corneren skjer det ikke noe – og det var jo som forventet, det er tross alt en fryktet backrekke MK har. Utrolig nok beholder vi presset og vi spiller ut MK. Det var ikke mange som hadde trodd det før sesongen. Musa har et hodestøt som går til side for mål og tyskeren vår har et ok frispark fra 25 etter at Lennart Steffensens forsøk på å drible av en av sørlandets verdensstjerner endte med at han klepte beina hans.

Selv om vi har et spillemessig overtak og kommer til noen avslutninger så er det klart at Vål’engaspillerne fortsatt har en del respekt for motstanderen. De er nemlig lite besluttsomme innenfor MKs 16 meter og de rutinerte og feterte MK stopperne har få problemer med å renske unna.

MK produserer i denne fasen av kampen en målsjanse og den kom etter en corner. Etter mye klabb og babb får en MK spiller skyte upresset fra 20 meter. Skuddet var hardt, men gikk ½ meter over kassa til Bolthof. Etter denne overtar vi igjen og produserer noen halvsjanser ved ”I” og Rune Hagen.

Mål av Steffensen
Født og oppvokst i Oslo lærte han sin fotball ABC i Skeid, en klubb uten sjarm, tilskuere, profiler og med en møkkete stadion. Fra Skeid gikk han til Stabæk, en klubb uten sjarm, tilskuere, profiler på tribunen og i styrerommet og med en møkkete stadion. Der fikk han ikke sjansen og ble solgt til Vål’enga før han hadde fått vist seg frem. I Vål’enga ble han også veiet og funnet for lett, men Lennart ville ikke gi seg så lett. Han bet tennene sammen og sa ”Jeg må bare jobbe hardere på trening og bevise for trenerne at jeg er god nok dersom jeg skulle få sjansen.” Sjansen skulle etter hvert også denne driblefanten på vingen få – på backplass.
Midt i første omgang setter driblefanten fart og utfordrer forsvaret. Han krangler ballen med seg og finner plutselig rom på venstrekanten. Han speider etter gode pasningsalternativer både diagonalt og i spillets lengderetning, men de sultne ulvene fra sørlandet er overalt. Han finner ingen å spille til. Fra 25 meter sender han derfor av gårde et velplassert skudd i lengste kryss. Keeper er sjanseløs - David leder over Goliat og Steffen har tatt vare på sjansen sin. Ikke rart han er glad. Ikke rart vi er glade.

Lennart er frempå med et nytt langskudd noen minutter senere, men keeper redder. Returen havner hos ”I” og han takker med å skyte ballen ut i bane rundt jorden. Greit over med andre ord. Uansett så er vi farligere nå, Lennarts mål har gjort at spillerne senker skuldrene og i det 36. Minutt blir musa spilt fri på venstrekanten. Han forserer og alene med keeper gjør han ingen feil. Et velplassert skudd nede i lengste hjørnet gjorde susen.

9 minutter senere er det klart for 3-0. Rune Hagen trekker seg fri ved dødlinja og legger inn et innlegg som går over keeper og på bakerste. Der står Aasmund Bjørkan og header ballen rett i nota. Holdet var ikke umenneskelig langt, en sånn ca 30 cm. På overtid i første omgang dribler Villy av 3 personer med bløde konsonander inne i 16- meteren og sender av gårde en lur pasning til SuperMusa som prøver å plassere skuddet i Lennart Steffensens kryss. Nesten skyter ingen mann av hesten og MKs keeper fister ballen til hjørnespark. Bra prestasjoner av både Villy, SuperMusa og han med hansker og fisteteknikk.

I pausen blir vi servert drillromper. Bare så synd det korpset i XXX uniform fulgte så tett etter – de stengte jo bare for utsikten.

Etter hvilen starter det nok engang bra for tapre soldater som kjemper en kamp mot overmakten fra sør. Bjørkan får lagt inn til Musa som header i krysstanga (det vil si at Musas hodestøt på ballen endrer ballens bane og den smeller i krysset) Returen kriger Petter Belsvik til en corner. Musa kommer til noen nye avslutninger, men flere mål blir det ikke. I alle fall ikke før Andreas Augustsson blir byttet ut mot Ronny Døhlie. Døhlie bruker ikke lang tid på å vise seg frem og på sin første ballberøring legger han inn til Belsvik som på sin side header ballen 20 meter til side for mål fra 6 meters avstand.

I neste angrep er det klart for 3-1 og det er den kjente og fryktede T. R. Fagerstøl-Bondè som igjen viser all verdens agenter hvorfor han regnes blant de beste avslutterne i verden. Vål’engas spill går i stå og MK tar over initiativet i kampen. Vi må nøye oss med noen overgangsmuligheter og dødballer. Den farligste er det igjen Musa som står for. Han header like over krysset etter en corner fra Batti-Karl.

Etter 38 minutter er det klart for en ny redusering til favorittene. Inge Nilsen dæljer til på volley etter en corner og ballen går i mål via krysset. Den sovende kjempen har våknet og er i ferd med å reise seg. De siste minuttene av kampen er et ensidig press mot vårt mål. De spiller seg til noen cornere og Døhlie pådrar seg et gult kort, men mål blir det ikke. Kampen ender 3-2 og vi er alle overlykkelige over å ha slått selveste Mandalskameratene på hjemmebane.

Selv om vi vinner denne kampen så er det lite moro å se et Vål’enga lag som leder 3-0 til pause gå på banen i andre omgangen bare for å gi fra seg alt initiativ i kampen og slippe motstanderen inn igjen i kampen. Jeg kunne ha skrevet ”…og i andre omgang begynte det velkjente maskineriet til Mandalskameratene å male i stykker Vål’enga”, bare så synd det ikke stemmer. Vi blir feige, legger oss bakpå og trår ikke til i taklingene. Vi holder på, nok en gang denne sesongen, å gi fra oss alt kampens sluttfase. Er det en ting vi burde ha lært etter fjorårssesongen så er det at en fotballkamp varer i 2*45 pluss tillegg. At vi likevel vinner kampen burde ikke være en hvilepute, på lik linje med at vi faktisk klarte å levere inn alle skjemaene på Aasmund bjørkan til NFF heller ikke bør være en hvilepute. Dette hadde ikke holdt mot et bedre 1. Div lag og dat hadde ikke holdt mot et eliteserielag. Også mot Mandalskameratene da!

Lennart Steffensen ble for øvrig kåret til beste Vål’engaspiller