6. serierunde

Kråmyra - 20/5-2001 - 2927 tilskuere

Aalesund	2 (1)	-	2 (1)	Vålerenga
Paulo dos Santos	1-0	5
		28	1-1	Steffen Karl
Nils Ottar Sandø	2-1	62
		63	2-2	Aasmund Bjørkan

Vålerenga:
Øyvind Bolthof
Pa-Modou Kah (81: Hai Ngoc Tran)	Erik Hagen		Tom Henning Hovi	Freddy dos Santos (46: Kristen Vikmäe)
	Bjørn Viljugrein	Kjetil Rekdal	Steffen Karl
	Aasmund Bjørkan	Bjørn Arild Levernes (84: Lennart Steffensen)	Rune Hagen

Aalesund: Frank Mathiesen, Herman Ekeberg, Bjørn Erik Melland, Amund Skiri, Øyvind Gjerde, Frode Fagermo, Trond Fredriksen, Paulo dos Santos, Erling Ytterland, Tor Hogne Aarøy, Nils Ottar Sandø (78: Hans Jørgen Andersen).

Dommer: Ole Kamben
Linjedommere: ,
Gule kort Aalesund: Erling Ytterland. Gule kort Vålerenga: Freddy dos Santos, Kjetil Rekdal
Røde kort Aalesund: Erling Ytterland. Røde kort Vålerenga: ingen

Årets første poengtap

Intet tre vokser inn i himmelen, og i hvert fall ikke årets utgave av Vålerenga. De to siste seriekampene har endt med knappe seirer over Kjelsås og Skeid, og søndag måtte VIF finne seg i å avgi poeng for første gang i år. 2-2 endte kampen mot Aalesund på Kråmyra, og vi fortjente dessverre ikke bedre heller.

Kjetil Rekdal hadde valgt å sette Kristen Viikmäe ut av laget etter de mange sjansene han brente mot Skeid, og Bjørn Arild Levernes måtte på ny innta spissrollen. Han scoret mot Haugesund på Ullevaal i seriepremieren, men var aldri i nærheten av å gjenta det mot Aalesund.

Ørni var ikke den eneste som skuffet i denne kampen. Vertene tok føringen fra start, mens Vålerenga ble løpende mellom og se ut som de trodde kampen allerede var vunnet. Hjemmelagets Paulo dos Santos (intet slektskap med vår Freddy) skapte problemer for vår midtbane, og det var også han som sendte hjemmelaget i føringen allerede etter fem minutter. Etter en AaFK-corner feilet Pa fullstendig på klareringen, og headet i stedet ballen rett i beina på dos Santos, som enkelt satte ballen i mål fra fem-seks meter.

Det tok drøye ti minutter før Vålerenga i det hele tatt nærmet seg Aalesunds 16-meter, og vi var ikke spesielt farlige da vi kom. Rune Hagen dro seg fri på venstresiden et par ganger, men Levernes hadde ikke sjanse i lufta mot Aalesund-stopperne.

Kråmyra var i elendig forfatning, og dommeren var like elendig som de stakkars spillerne som løp utpå der og forsøkte å spille fotball. (Et eksempel på dommer Ole Kambens briljanse var et stykke ut i annen omgang, da Aasmund Bjørkan fikk frispark mot seg for å bli felt på Aalesund femmeter. Scary.) Det mest skuffende med hele bataljen var at etter seks seriekamper er det fortsatt ikke mulig å spore noe mønster i måten Vålerenga spiller fotball på. Det eneste bombesikre i spillestilen er at siden vi har to av divisjonens raskeste spillere i Rune Hagen og Aasmund Bjørkan, skal ballen spilles rett i beina deres, slik at de ikke får benyttet seg av hurtigheten.

VIFs angrepsspill i 1. omgang bestod hovedsakelig av lange, høye baller framover mot Ørni, som kontinuerlig tapte i lufta (de få gangene ballen kom i generell nærhet av der han befant seg). Rune Hagen fikk et lovende skudd blokkert, og det var stort sett det som skjedde før Steffen Karl plutselig utlignet. Tyskeren mottok en fin pasning fra Viljugrein, og fra 15 meter plasserte han ballen elegant i lengste hjørne. En fin scoring av Karl, og som takk ble han hyllet med opptil flere flotte Steffen Karl-sanger fra tribunen. Karl var VIFs beste spiller, selv om han gjorde en langt bedre figur som høyreback etter pause enn han gjorde på midtbanen i 1. omgang.

De som hadde håpet at Aalesund skulle falle sammen etter utligningen ble skuffet. AaFK tok nemlig raskt kommandoen igjen, og Nils Ottar Sandø hadde et par kjempesjanser som burde ha resultert i mål. Hovi og Erik Hagen hadde brukbar kontroll på Tor Hogne Aarøy i lufta, men langs bakken ble hele forsvarsfireren lurt gang på gang. Særlig hadde sidebackene dos Santos og Kah en dårlig omgang. Freddy ble da også byttet ut ved pause, mens Pa fikk surre rundt i en drøy halvtime til før Hai ble sendt utpå.

Det var et noe mer velspillende VIF-lag som kom på banen i 2. omgang, og de første minuttene hadde VIF et spillemessig overtak, selv om det ikke ble noen store sjanser av det. Kristen Vikmäe kom inn, men han har fortsatt et stykke igjen til formen. To ganger i 2. omgang kom han gjennom alene med keeper, men satte ballen i nettveggen ved begge anledninger. Dessverre lyser det ikke autoritet av ham for tiden, og det hadde vært fint med en litt større spiss. Utover i omgangen kom det en del fine innlegg fra Steffen Karl som en god hodespiller ville ha gjort mer ut av enn det Kristen klarte.

Selv om VIF førte i 2. omgang, scoret Aalesund det første målet. Et drøyt kvarter var spilt da de kom seg gjennom på høyreflanken. Tor Hogne Aarøy stusset ballen videre til Sandø, som satte ballen sikkert i nettet fra hjørnet av femmeteren.

Heldigvis glemte AaFK seg bort etter målet, og lot Vålerenga utligne allerede minuttet etter. Karl – som var vårt farligste offensive våpen – fikk lagt inn fra høyre. På seks meter stod både Aasmund Bjørkan og Kristen Vikmäe umarkert, og Bjørkan dyttet ballen enkelt i mål med bredsida. 2-2.

Tre minutter seinere trodde vi kampen ble avgjort. Bjørn Viljugrein brøt et Aalesund-angrep, og ble tacklet stygt bakfra av Erling Ytterland i prosessen. Tacklingen kvalifiserte til rødt kort i seg selv, men dommeren nøyde seg med gult. Ettersom Yttis allerede hadde et gult, spilte det liten rolle. Han måte forlate banen, og VIF fikk spille de siste 25 minuttene av kampen med 11 mot 10.

Og jøssenam som det hjalp. Not.

Aalesund lot Aarøy spille aleine på topp, og trakk resten av laget bak ballen. En AaFK-patriot vil sikkert skryte av lagets enorme arbeidsmoral og innsatsvilje, men den triste sannheten er at det slett ikke var nødvendig. Resten av kampen tilbragte hjemmelagets forsvarere og midtbanespillere med å plukke opp VIFs feilpasninger uten å anstrenge seg nevneverdig.

To sjanser klarte VIF å kjempe seg til i denne delen av kampen. Først klinte Villy til med et volleyskudd fra 20 meter som Frank Mathiesen reddet mesterlig. Deretter, fem minutter før slutt, traff et innlegg fra Bjørkan en Aalesund-spiller i armen. Han holdt armen høyt over hodet, og det var det mest soleklare straffesparket jeg har sett siden Kjelsås-kampen. Som vi heller ikke fikk. Dommer og linjemann overså episoden elegant, og ettersom en straffe var den eneste måten VIF ville klare å score på på dette tidspunktet, ebbet det hele ut med 2-2.

Det er sikkert fristende for trener og spillere å skylde på dommeren for at det ikke ble seier. Vi ble snytt for straffe, uten tvil, men ærlig talt: vi har kun oss selv å skylde på! Det var flaks at vi ikke lå under med et par mål til pause, og når man sender 11 mann ut på banen uten noen plan kamp etter kamp, blir det nødvendigvis poengtap etterhvert.

Dagens blomst fra VPN går til Steffen Karl, som ikke bare scoret et fint mål, men som også var milevis bedre enn alle andre i blå drakt. Øyvind Bolthof og Aasmund Bjørkan får også godkjent, mens resten av spillerne burde glemme denne kampen så snart som mulig.