26. serierunde

Hønefoss idrettspark - 30/9-2001 - 2630 tilskuere

Liv/Fossekallen	0 (0)	-	2 (1)	Vålerenga
		18	0-1	Tobias Grahn
		90	0-1	Kjetil Rekdal (straffe)

Vålerenga:
Morten Bakke
Ronny Døhlie	Erik Hagen		Kjetil Rekdal	Freddy dos Santos
	Bjørn Viljugrein	Pa-Modou Kah	Johan Arneng
Tobias Grahn (Knut Hovel Heiaas 80)		Petter Belsvik		Rune Hagen (Aasmund Bjørkan 62)

Liv/Fossekallen:

Dommer: Frode Kvam, Strindheim
Linjedommere: ,
Gule kort Liv/Fossekallen: ingen. Gule kort Vålerenga: Tobias Grahn
Røde kort Liv/Fossekallen: ingen. Røde kort Vålerenga: ingen

Ispinner i høstregn

Kaldt og vått, LF i praktslag og et Vålerenga som bortimot presterte årsverste. Allikevel vinner laget i våre hjerter 2-0 og da kan vi ikke være alt for misfornøyde, kan vi vel? Målene ble scoret av Tobias Grahn og Kjetil Rekdal (på straffe).

Så var det kamp igjen. Denne gang mot Liv/Fossekallen aka LF Hønefoss, et lag Vålerenga har spilt mot og beseiret to ganger denne sesongen først 7-2 i serien og deretter 1-0 i cupen.
Ikke så rent enkelt å trekke slutninger ut i fra den resultatrekken, annet enn å konstatere at LF antagelig ble mye bedre etter trenerskifte, men uansett er dette en motstander Vålerenga ikke skal ha nevneverdige problemer med å slå. Og deri ligger kanskje kimen til de problemene som tydelig viste seg i løpet av kampen. Det er alt for mange kamper denne sesongen hvor selv ikke seier på bortebane kan markeres med annet enn "det skulle bare mangle". Ikke spesielt motiverende for denne supporteren i hvert fall og sikkert ikke spesielt motiverende for spillerene.

Annen unnskyldning kan jeg ikke komme på for det som ble prestert søndag ettermiddag på Hønefoss idrettspark. Tross seieren var det LF som dominerte banespillet og det som tydeligst skilte lagene var rett og slett innsatsviljen, gutsen og spillegleden. Sistnevnte var nærmest fraværende hos Vålerengas utvalgte.

Vålerenga stilte overraskende nok med Kjetil Rekdal som midtstopper og Pa-Modou Kah sentralt på midtbanen grunnet Andreas Augustssons skadefravær og Tom Henning Hovis karentene. "Av interne grunner" ble Kjetil Rekdal satt bakerst, uten at vi er sikre på at han er mer velegnet bak der enn Pa ville vært. Ellers var det ingen store overraskelser i lagoppstillingen annet enn at Rune Hagen tydeligvis har vist seg tillitten verdig igjen.

Kampen åpnet bra for Vålerenga. Bjørn Viljugrein takler midtveis på LFs banehalvdel og forserer pent opp på høyresiden, spissene fyller på foran mål, men innlegget er for dårlig. Dessverre absolutt ikke for siste gang. Like etter ser man at Kjetil Rekdal ikke har spilt midtstopper på en stund, han misser en takling og LF får spilt seg til en ufarlig corner.

Slik fortsetter det: Vålerenga har stadige angrep både på høyresiden ved Bjørn Viljugrein og på venstresiden trukket opp av Freddy dos Santos. Men de avsluttende trekkene er for upresise og LF er slett ikke ufarlig in sine angrep der spesielt spiller 7 Mikael Edvardson rekker å imponere denne referenten. Vel, Vålerengas angrep er i begynnelsen av kampen farligst og etter 14 minutter får Bjørn Viljugrein lagt fram til Petter Belsvik i god posisjon uten at denne greier å avslutte på en ordentlig måte. Like etter spiller Vålerenga seg til corner, Tobias Grahn er høyest på bakerste stolpe og dermed står det 0-1. Ikke helt fortjent, men heller ikke noen ran.

Målet gjorde det mål har gjort med Vålerenga siden i sommer en gang: laget ble paralysert. Man ble minnet på kalde sene høstkvelder som guttespiller der det viktigste var å ikke bevege seg for da ble kulden mer påtrengende. LF, som ikke slet med værsyke, presset plutselig på og vi ble tvunget til å måtte se Morten Bakke ta frem flere klasseredninger eller ville avklaringer som fra Pa millimetere utenfor eget mål. Men LF var ikke bra nok til å få mer enn cornere og Vålerenga hadde en og annen sjanse, blant annet driblet Johan Arneng seg gjennom hele LFs forsvar dessverre uten å få lagt ballen på riktig fot i siste trekket. Omgangen ebbet ut med gult kort til Tobias Grahn og med håp fra vår side om tordentale, "vi kan tape denne kampen om vi ikke skjerper oss", i pausen.

Det var visst ingen virsom tordental for Vålerenga åpnet 2. omgang like tafatt som 1. omgang ble avsluttet. Tonen ble satt av en dårlig Rekdal klarering på et langt LF innlegg som resulterte i at Morten Bakke måtte ta frem keeperhelten i seg igjen. LF fortsatte presset de neste 10 minuttene, men til slutt glapp det for dem også: Plutselig var Tobias Grahn alene med ballen foran mål. Han skyter flott til side for keeper. Vi jublet for mål, for tidlig viste det seg, skuddet var gått såvidt utenfor.

Det neste bemerkelsesverdige som skjedde var at Aasmund Bjørkan kom inn for en skadet Rune Hagen. Dette førte til litt mer fart i angrepsspillet, men bare litt. Etter 24 minutter dribler Bjørkan seg inn i 16 meteren, han detter og ballen går ut til en skytende Pa-Modou Kah. Til Pas store fortjeneste går ballen bare 5 meter over. Etter 31 minutter er det Ronny Døhlie som er så godt som gjennom, han legger tilbake til Arneng som også skyter over. Og så var det et angrep til i denne perioden der Belsvik med veldig kort tid såvidt skyter utenfor.

Men det var ikke Vålerenga som kjørte kampen, det var Liv/Fossekallen. Vålerenga ble reddet av stanga, av Bjørn Viljugrein på strek og av Morten Bakke. På slutten kom Knut Hovel Heiaas inn for Tobias Grahn (hvorfor det?) og gjorde sine ting bra. Han var nesten gjennom og framprovoserte et frispark der Petter Belsvik med litt bedre tid hadde scoret og han ble felt i kampens siste minutt innenfor 16 meteren slik at Vålerenga kunne gå av banen med 2-0 etter en Rekdal straffe.

På mobiltelefon på vei hjem fra Hønefoss i kø - Datter til Far: "Vant vi?", Far til Datter: "Ja, 2-0", Datter til Far: "Hvem slo vi?" Far til Datter: "Liv/Fossekallen", Datter til Far: "Woohooo, stort Pappa! Stort!" Trenger jeg si mer?