28. serierunde

Idrettsparken - 14/10-2001 - 3891 tilskuere

Mandalskameratene	2 (0)	-	2 (1)	Vålerenga
		36	0-1	0-1 dos Santos 36
Økland	1-1	65
		66	1-2	Musæus
Toft	2-2	86

Vålerenga:
Morten Bakke
Freddy dos Santos	Andreas Augustsson		Erik Hagen	Tom Henning Hovi
	Johan Arneng	Pa Madou-Kah	Bjørn Viljugrein
	Aasmund Bjørkan (Kjetil Rekdal 80)	Petter Belsvik	Per Espen Musæus (Knut Hovel Heiaas 73)

Mandalskameratene: Bjørn Arlid Hovstøl, Frank Tønnesen, Inge Nilsen, Odd Arild Skonhoft, Tor Olve Fagnastøl, Atle Roar Håland, Roger Rasmussen, Ove Rugland, Tore Hansen, Pål Kristian Økland, Erlend Falkgjerde

Dommer: Per Ivar Staberg
Linjedommere: Einar Kallhovd, Odd Inge Haddeland
Gule kort Mandalskameratene: Inge Nilsen. Gule kort Vålerenga: Pa Madou-Kah
Røde kort Mandalskameratene: Ingen. Røde kort Vålerenga: Ingen

Et annerledes kampreferat II

De som ønsker en minutt for minutt gjennomgang av kampen henvises til liveoppdateringen. Kampreferenten er fortsatt i slett lune og har tenkt å ta denne frustrasjonen ut over alt og alle i dette referatet, som strengt talt ikke er et referat, men mental egenpleie for en bortkastet sesong.

En av fotballens alt for mange floskler går som følger: Enhver fotballkamp er drevet av sin egen logikk. Som så mange andre floskler om fotball har selvfølgelig denne tesen en antitese: Enhver fotballkamp er drevet av sin egen irrasjonalitet. Denne kampreferenten er selvfølgelig tilhenger av den siste og mener den også kan generaliseres ut over en enkeltstående fortballkamp til å gjelde fotball i sin alminnelighet. Det er selvfølgelig også irrasjonelt å kjøre nærmere 12 timer for å se 22 mann fly rundt på en gressplen. Det kan vi imidlertid la hvile i det forumet. Den gjennomsnittlige leser av VPN har innsett dette for lenge siden og skjønt at det er svært lite å gjøre med at denne mentale defekten har slått permanent rot i ens – i egne øyne - relativt oppegående hode.

At irrasjonalitetens iboende faenskap skulle vise seg i alle sine fasetter denne søndags ettermiddagen er selvfølgelig også i seg selv irrasjonelt. Uansett var det i utgangspunktet irrasjonelt at Mandalskameratene med et budsjett på 4 kr og 95 øre skulle ha noen som helst innvirkning på Vålerengas kamp for opprykk. De burde vært god plassert og godt fornøyd med å spille ett eller annet sted i 4.-5 divisjon. I tillegg burde Vålerengas opprykk selvfølgelig vært sikret for flere serierunder siden. Mandalskameratene tillater seg også å gå til kampen med null respekt og en fandenivoldsk innstilling. Noe som er mer enn nok til at Vålerenga, bestående av spillere som i egne øyne er overkvalifisert for spill i 1. divisjon, blir kjempet totalt ut av det de måte ha av stil, spillesystem, talent og oppegående tanker.

Uten å henge ut enkelt spillere og trenere i alt for stor grad kan noen eksempler nevnes. dos Santos leverer en kamp som bortsett fra et kort øyeblikk består av feilpasninger og dårlig plasseringsevne. Bakke i målet overser en av de mest elementære regler som keeper: er du i det minste tvil om en ball går over eller på utsiden så følg ballen ut. Petter Belsvik beveger seg i 2x45 minutter omtrent like mye som denne kampreferenten gjør i løpet av en dag (dvs i underkant av 100 meter). Pa viste at han ikke er moden for rollen som midtbanedirigent. Treneren har så store tanker om seg selv at han uten oppvarming og med feber i kroppen setter seg selv innpå de siste 10 minuttene for liksom å ro det hele i land. Samtlige av disse nevnte, og flere kunne vært lagt til, leverte en kamp, innsats og vurderingsevne som var langt unna det man kan forvente av profesjonelle fotballspillere.

At en spiller i korte perioder av en kamp faller ned på et nivå som burde forbeholdes løkkefotball kan være unnskyldt og forklarlig. Men at et flertall av spillerne gjør det samtidig i en og samme kamp og i lange perioder og kamp etter kamp tyder på en fundamental mangel på evne til å skjerpe seg og ta ansvar. Resultatet blir det vi har sett alt formange ganger i år, kollektiv kollaps. Det gjør at det blir langt vanskeligere enn strengt talt nødvendig å vinne fotballkamper. I kampen mot Mandalskameratene fører det til at tre poeng som hadde gjort oss tilnærmet klare for opprykk ble redusert til ett poeng og fortsatt neglbiting foran de to siste kampene.

I den grad dette er et kampreferat så illustreres Vålerengas problem av måten de slipper inn målene på. Mandalskameratenes utligning til 1-1 kommer etter at Hovi har tatt ferie og Økland får slått noe som ligner et mislykket innlegg. Bakke sier til seg selv at dette går både langt over og på utsiden og tar seg ikke bryet med å sikre ballen ut. Det ender med at ballen i sakte kino detter rolig ned i nettmaskene i motsatt hjørne.

Da det gjenstår 4 minutter av kampen har Vålerengas forsvar og midtbane i lang tid vært upresise og uten evne til å klarere selv de enkleste baller. Mandalskameratene får et innkast langt inne på Vålerengas halvdel, men ”våre” spillere er ikke klare nok i hodet til å skjønne at det er av vesentlig betydning i slike situasjoner å sette markering på samtlige motspillerne inne i sin egen 16 meter. At det er Toft som får æren av å stusse inn utligningen til 2-2 er en ren tilfeldighet. Han hadde to andre umarkerte lagkamerater rundt seg som like gjerne kunne fått den æren. Bakke må også dele skylden med resten av sine lamslåtte medspillere. Han var i overkant passiv og kunne reddet situasjonen for sine paralyserte lagkamerater med et resolutt inngrep mot ballen isteden for å bli stående på streken.

Måten Vålerenga skaper målene på kan stå som illustrasjon på at det er mulig å prestere langt bedre enn det vi så i store deler av denne kampen og har sett ved for få anledninger tidligere i år. 1-0 kommer etter et presist slått frispark inn i 16 meteren. Augustsson får lagt til en helt umarkert dos Santos som står på straffemerket og skyter kontant og hardt rett i kassa. 2-1 målet kommer etter en overgang der Bjørkan sender en lang krossball mot Musæus. Musa tar den elegant ned og forserer mot målet og setter ballen forbi keeper i lengste hjørne.

Målet er tatt rett ut fra en eller annen lærebok, men som med lærerbøker flest så holder det sjelden kun å lese en og annen side for å stå til eksamen. Jeg er sikker på at opp till flere kapitler i læreboka også omhandler tema som for eksempel kompromissløst forsvarspill. Andre tema er sikkert at klareringer når man er presset skal gå ut over sidelinja eller langt inn på motstanderens halvdel. Løse upresise pasninger på skrått inn på egen banehalvdel er forbudt etter fylte 13 år. Konsentrasjon og innsatsvilje er nødvendig i to hele omganger. Angrepspillere må lete etter åpninger å gå på løp gjennom hele kampen. Midtbanespillere skal følge med på disse løpene og slå pasninger som i hvert fall har snev av timing og riktig retning. Og sist men ikke minst du må kjempe og vise innsatsvilje i 90 minutter.

Hadde Vålerengas spillere i hvert fall skummet gjennom disse sidene hadde vi unngått mange av de periodene vi har sett alt for mye av i løpet av sesongen. Mangel på konsentrasjon og elementær barnelærdom har gjort at vi fortsatt ikke er klare for opprykk, men må vente spent på hva som skjer neste helg. Forhåpentligvis vil vi etter kampen mot Hødd ha sikret oss opprykk. Jeg orker nemlig ikke tanken på at vi i siste seriekamp skal møte et Ørnlag som kjemper for livet for å unngå nedrykk, samtidig som vi minst må ha ett eller tre poeng for å sikre opprykket.

Dagens Vålerengastall har vist at de fikser dårlig å spille mot motstandere som ikke har all verdens talent, men likevel evnen til å kjempe innbitt og takle så det gjør vondt gjennom en hel kamp. Min bønn til spillere før den nest siste kampen er derfor at de stiller med full konsentrasjon og innsatsvilje og gjør endelig slutt på marerittet om at vi i år også må gjennom en kvalik og i verste fall også til neste år må tilbringe tid i Ulsteinvik, Tromsdalen, Sandefjord og andre ikkesteder i dette landet.