Nekrolog over en medgangssupporter

En gang var vi krigere, en gang vant vi alt, en gang hadde jeg trua på at dette skulle gå. Så sent som i går ettermiddag var jeg sikker på at livet i Tippeligaen skulle fortsette. Klokka 21.03 i går døde jeg som medgangssupporter. Dette er min nekrolog over medgangssupporteren. Han som falt for Enga på midten av 90-tallet. Som ble skikkelig hekta på tampen av 97-sesongen, som opplevde noen oppturer i 98, mange nedturer i 99 og som grein så snørr og tårer rant og blanda seg med regnet som bøtta ned over Ullevål stadion mandag den 30. oktober, år 2000. Nedrykket var et faktum.

Mange vil i ettertiden spørre seg om hvem han var denne medgangssupporteren. Det var ikke bare han alene, det var mange sammen med han - i hvert fall i begynnelsen. Med pågangsmot og nyinnkjøpte supportereffekter var han ofte å skue i Nordre sving på Bislett Stadion i 98 sesongen. Året før hadde Enga vunnet 1. divisjon etter det forsmedlige nedrykket i 96. Et nedrykk som den gang gjorde medgangssupporteren motlos og troløs. Han sviktet Enga etter dette. Og fikk svi. Selv om det kanskje ikke var like gøy å se laget spille mot Langtvekkdalen, Heltutihuttiheitabygd og Sålangtutpålandetdukommerstedet, hendte det at han slang innom Bislett sommeren og høsten 1997. Etter hvert begynte det jo som kjent å svinge av Vålerenga igjen, optimismen kom tilbake og han ble hekta. Men da var han blitt en medgangssupporter. Et av de mest laverestående krypene man nesten ikke kan tenke seg å assosieres med hvis man har levd, slåss og blødd for Enga som supporter i flere tiår.

Det ble mange medgangssupportere som han i kjølvannet av 97-sesongen. Cupfinale, Europacup og store utsikter for å ta det endelige steget opp blant de 3-4 beste lagene i Norge fristet. Men akk, det kunne ikke holde. På nytt så han sitt lag falle sammen og bli liggende og kave på bunnen av tabellen. Det ble hentet inn "frelsere" fra mange hold. Drillo kom, Diallo scoret mål, Nordli og Rekdal kom. Og hver gang steg optimismen. Nå skulle det skje. Men nei. Nei. Nei det skulle ikke skje for Enga. Det som skulle skje var så typisk som det kunne få blitt. Sesongen da alt skulle gå den riktige veien, gikk alt galt. Det var blitt tynt i rekken av medganssupportere. De få som fortsatt gadd å henge med, kunne bli ganske ampre om de fikk slengt en kommentar om "medgangssupporterisme" etter seg. "Hvem faen kaller du medgangssupporter? Jeg står da her i pissestriregnet på Stavanger stadion og ser Enga taper kvartfinalen 3-2".

Men i diskusjon med andre lags supportere ble han regnet som rimelig fanatisk i sitt forhold til Enga. Noen begynte til og med å lure på om det hadde rabla for han da han kunne fortelle at han frivillig ble stående på Odd Stadion og se resten av kampen da Enga tape 4-0.

Medgangssupporteren døde i går kveld. Klokka var 21.03. Det regnet. Han gråt for sitt Enga. Men i motsetning til forrige gang da laget rykka ned gikk han ikke hjem, og svor på at nå er det nok. Nå ble han stående og synge "Svikter aldri deg".

Og det er dette det har handla om: Om å ikke svikte laget selv om fristelsen er tilstede. Det kan bli tøft å motivere seg til å reise på borteturer mot Mandalskameratene, LF /Hønefoss, Tromsdalen og ikke minst Kongssvinger.

Men han svikter ikke denne gangen. Ikke faen. For han veit at Enga vil reise seg. Og når det skjer vil andre overta rollen som den neste generasjonen med medgangssupportere.

En siste bønn til alle som er engasjert i klubbens ve og vel var det siste medgangssupporteren presset fram før han åndet ut: "Du gå'kke aleine i Vål'enga"