DEN FØRSTE FINALEN OG STARTEN PÅ GULLALDEREN

Det var den siste søndagen i oktober 1980. Snø hadde falt i store mengder hele natta, men nå skinte sola på himmelen. Finalen i Norgesmesterskapet i fotball skulle avvikles. En klar og kald høstdag er en perfekt ramme rundt en fotballkamp, men inne på Ullevaal Stadions gressmatte var forholdene ikke perfekte. Den omtalte snøen var måkt vekk og lå bak begge målene. Der sola skinte var underlaget tungt, men fullt spillbart. Der sola ikke hadde sluppet til derimot, i skyggen av hovedtribunen, var det hardt og glatt, svært glatt.

Lagene som skulle spille om Kongens pokal dette året var Vålerengens Idrettsforening (VIF)og Lillestrøm Sportsklubb (LSK). VIF fra Oslos østkant skulle ut i sin aller første cupfinale i klubbens 67-årige historie. Klubben hadde i lang tid vært en av landets mest populære og alltid hatt mange fargerike spillere, alle med sitt eget klengenavn. Tippen, Hjallen, Tuben og Murer'n het noen av de mest kjente fra førkrigsperioden som ennå levde og fikk oppleve denne store dagen. Noen av de mest fargerike spillerne, med navn som Bonden og Henger'n, spilte sammen i 60-åra. De førte klubben til et seriemesterskap i 1965, men semifinale var det nærmeste også dette laget kom en cupfinalefest. Fire ganger i klubbens historie hadde VIF snubla i det siste hinderet, endelig var dagen her.

Motstanderen LSK derimot, skulle spille sin tredje finale på fire sesonger. De hadde vunnet begge de foregående og dominerte norsk fotball i siste halvdel av 70-åra. Det var også en del som skilte lagene når det gjaldt spillestil og spilletyper. Lillestrøm hadde mange store, kraftige spillere og dødballer var lagets viktigste angrepsvåpen. De malte ofte motstanderne i senk med sin maskinfotball. Vålerengalaget, på sin side, besto av raske og lette spillere. Lagets taktikk i denne kampen ble derfor svært offensiv, angrep var det beste forsvar. De visste at motstandernes forsvar var sårbare når de ble satt under press.

I ettertid kan vi se at denne kampen skulle bety et veiskille. I første halvdel av tiåret som fulgte ville VIF være det totalt dominerende laget i Norge.

Men på Ullevaal stadion denne siste oktobersøndagen i 1980 var det ingen som visste dette. Heller ikke kapteinene som førte sine lag ut på banen. Lillestrøms kaptein var Tom Lund, i en periode på over 10 år den store profilen i norsk fotball. VIFs kaptein, Tom Jacobsen, hadde vært på landslaget alt som 17-åring før det ble litt stille om ham. Nå skulle han fullføre sin andre sesong for VIF etter å ha valgt denne klubben framfor laget som sto på den andre banehalvdelen. Fra Lillestrøm-hold ble Tom Jacobsens valg karakterisert som et tydelig tegn på at han ikke hadde ambisjoner om å vinne noe. Ville han vise dem at de tok feil i dag? Leif Eriksen hadde vært en av de største på laget i 60-åra, i dag var han på Ullevaal som trener for klubben. Da han tok over jobben hadde VIF et lag som besto av trofaste klubbtjenere mot slutten av sine karrierer, og aldrende stjerner som Geir Karlsen og Odd Iversen. Nå hadde stjernene vendt hjem og et generasjonsskifte hadde skjedd. Laget han hadde satt sammen var en blanding av gammelt og ungt, Oslogutter og "bønder". Landslagskeeperen Tom R. Jacobsen, kalt Tiger-Tom, voktet buret. Oppsalgutten Petter Morstad og Tor Brevik fra Steinkjer var backer, brødreparet Pedersen fra Finnmark (Ernst og Stein) midtstoppere. På midtbanen var Tom Jacobsen sjef, med støtte av arbeidsjernet Arnfinn Moen fra Gudbrandsdalen og Vidar Davidsen, som var i ferd med å etablere seg på landslaget. Vidar hadde kommet til klubben fra Frigg sammen med dagens midtspiss, Morten Haugen. På høyrekanten spilte Erik Foss, kalt den siste bohem. For å riktig understreke dette var han kledd i lange blå underbukser under shortsen på denne kalde høstdagen. På venstre ving fant man Terje Olsen som hadde en helt spesiell dag. Terje var ekte Vålerengagutt og skulle i dag spille sin aller siste kamp for klubben. Et ekstra poeng var det at han hadde spilt to sesonger for Lillestrøm noen år tilbake. Det var en overgang som ikke falt i god jord, og økte rivaliseringen mellom disse klubbene ytterligere. Ellers satt en virkelig klubbprofil og veteran på benken, klar for sin siste kamp. Yngve Andersen hadde vært fast på A-laget siden 1967. Disse spillerne, sammen med Stein Madsen og Lars Petter Røise, utgjorde et lag som hadde spilt seg til en 8. plass i serien, bare to poeng fra nedrykksplass.

Men hvordan hadde så Vålerenga kommet seg fram til sin aller første cupfinale? Motstandere som Skiold, Jevnaker, Frigg og Tynset ble enkelt slått ut i de fire første rundene, og i kvartfinalen var det få som trodde 2. divisjonslaget Vard skulle by på noen problemer for VIF på Bislett. Men Haugesund-laget ga aldri opp, og det måtte ekstraomganger til før avansementet var sikra med sifrene 3-1. Det siste målet, satt inn av Lars Petter Røise, kom først i det 120. minutt. Vålerenga misbrukte også et straffespark. For øvrig scora Vidar Davidsen i ordinær tid, og Erik Foss gjorde et vakkert solomål i ekstraomgangene. I semifinalen ventet så et annet 2. divisjonslag, Mo IL. Hele 8500 tilskuere var tilstede på Sagbakken stadion, og de fikk se en kjedelig kamp uten store sjanser til noen av lagene. I hvert fall ikke før Lars Petter Røise i siste minutt traff vinkelen med en heading, men på feil side av stolpen. I ekstraomgangene syntes alt håp å være ute for VIF da Petter Morstad misberegna et tilbakespill og innbytter Klubnes kom helt alene med keeper. Han skjøt fra 3-4 meters hold, men Tiger-Tom slo til med en fenomenal beinparade og det endte 0-0. Omkampen på Bislett trakk hele 20 615 tilskuere, et av de høyeste tilskuertall klubben noensinne har spilt for.

Det var helt andre takter over Vålerenga denne kvelden. Alt etter 13 minutter kom det første målet: Et frispark fra Terje Olsen fant hodet til Arnfinn Moen, og nærmest på målstreken skjøt Morten Haugen ballen i nettet via tverrliggeren. Fem minutter seinere løp Erik Foss gjennom et stillestående Mo-forsvar og skjøt et skrått skudd som gikk inn helt oppe i krysset. Likevel var det en annen episode som huskes vel så godt av de mange tilskuerne. Etter en corner for Mo ble ballen klarert. Midtstopper Trond Sollied hadde vært i duell med Tom R. Jacobsen, og Tiger-Tom svarte med en kraftig kilevink. Deretter satte Jacobsen seg oppå Sollied, som lå nede, og slo han en gang til. Morsomt nok ble det bare gult kort for episoden, som Tom R. beklaga sterkt etterpå.

Stemningen var enorm i garderoben etter seieren. Birger "Tuben" Sørensen, en av de store veteranene fra 20- og 30-tallet, gratulerte Leif Eriksen med finaleplassen. - Detta, sa "Tuben", har jeg venta på siden jeg trente deg på småguttelaget. - Jeg har venta jeg også, svarer Leif, men denne følelsen har det vært verdt å vente på. Og så var det klart for finalen 26. oktober. Mye av tida rett før avspark gikk med til å finne det rette fottøyet til det vanskelige underlaget. Allerede torsdag skjønte man at det kunne bli frost i bakken og begynte å prøve ulike typer støvler. Erik Foss kom til kampen med 7 par. Løsningen ble kunstgresstøvler, Tom Jacobsen fikk lånt et par av landslagstrener Tor Røste Fossen.

Det kunne se ut som Lillestrøm ikke var like heldige eller grundige med sitt støvelvalg, det ble tidlig klart at laget var på glattisen, bokstavelig talt. Etter 10 minutter falt en forsvarer helt umotivert og Erik Foss kom helt aleine med keeper Arne Amundsen. Dessverre skjøt han nokså svakt, Amundsen gjorde en enkel fotparade og returen sleiva Fosser'n til side for mål. "Den siste bohem" tok seg til ansiktet i fortvilelse, det skulle ikke bli siste gang. 5 minutter seinere tok Lillestrøm ledelsen på typisk maner. Målet kom etter et frispark fra Tom Lund, og etter noe klabb og babb nikka Vidar Hansen ballen inn fra kloss hold. Samtidig fikk han Tor Breviks støvel i haka og var ute av kampen i et kvarter.

Men tross målet var det klar VIF-tendens. Like etter dribla Tom Jacobsen seg lekende lett rundt Gunnar Lønstad før han fant Erik Foss med en stikkball. Ballen gikk så via Frank Grønlunds legg til Morten Haugen, som med ryggen mot mål trilla ballen ut til Arnfinn Moen. Arnfinn skjøt knallhardt i tverrliggeren fra 20 meter. Det begynte å bli klart at Lillestrøm hadde store problemer så lenge ballen gikk raskt langs bakken.

Etter 34 minutter kom utligningen. Erik Soler klarte ikke å ta i mot en tversoverpasning i et Lillestrøm-angrep, men forsvant utover sidelinja. Dette begynte mer og mer å ligne stumfilmens dager med politimenn på jakt etter Chaplin. Vålerenga spilte seg enkelt og elegant ut av situasjonen med veggspill og one-touch fram mot midtbanen. Så, fra egen banehalvdel, sendte Tom Jacobsen Morten Haugen fri med et vakkert gjennomspill over LSK-forsvaret. "Dukk-opp" Haugen heada ballen framover og plasserte den deretter kontant i mål forbi keeper. Det var en velfortjent utligning som utløste ellevill jubel blant tilhengerne. Kanskje var det likevel Vålerengas dag?

Fire minutter seinere ble Arnfinn Moen felt innafor 16-meteren, og kampens dommer, Einar Halle fra Molde, pekte uten å nøle på straffemerket. Det ble Terje Olsen som tok ansvaret. Han tok ganske kort sats, men ballen føyk rett i nettmaskene. VIF hadde snudd 0-1 til 2-1 på fire minutter! Terje Olsen forklarte den korte satsen etterpå med at han hadde vært livredd for å gli.

To minutter før pause, sendte Vidar Davidsen en ball mot Erik Foss som hadde kolossalt med plass på høyresida. Han passerte Tore Kordahl som kom skliende, og sendte ballen forbi på den andre sida. Så var han aleine med Arne Amundsen, igjen. Denne gangen prøvde han en tversoverpasning, men ballen traff en motstander. Den spratt litt utover der Morten Haugen dukka opp og dundra ballen i mål! Unge VIF-fans storma banen, og voksne menn gråt. Tre mål på ni minutter i en cupfinale var helt hinsides, men Erik Foss var nok oppgitt over egen innsats og labba tilbake på sitt karakteristiske vis.

2. omgang fortsatte på samme måte, det var nå bare et lag på banen. Erik Foss kom nok en gang aleine med keeper, denne gangen gikk ballen utafor. Det var ikke akkurat hans dag foran mål, men han var sterkt involvert i det meste som skjedde. Drøyt 10 minutter før slutt kom Yngve Andersen inn på banen. Foss dribla litt på tvers av midtbanen, sånn for moro skyld, og skjøv ballen bort til Andersen. Derfra sendte Yngve av gårde en av sine spesialiteter, og de som fulgte kampen på TV kunne høre Arne Scheies kommentar: - Slå crossballer, det KAN Yngve Andersen! Like etter ble punktumet satt, kaptein Tom Jacobsen klinte ballen inn etter en retur og fastsatte sluttresultatet til 4-1.

Erik Foss satte sitt eget punktum med følgende kommentar til Kong Olav ved mottagelsen av pokal og medaljer: - Går'u mye på Vål'engas kamper du' a? Østkantklubben hadde endelig tatt Kongepokalen, og dermed vist at de kunne hevde seg i kampen om trofeer. Dermed var det ikke bare det ekstatiske øyeblikket som var så stort med kampen, men hva den betydde i sesongene som fulgte. Uten cupfinalen hadde det kanskje ikke blitt noen gullalder.

Hvis den gamle mannen lever så lenge, kan du neste gang lese hva som skjedde sist VIF og Lyn var i samme divisjon. En gjentakelse i 2002 hadde vært morsomt...