Viktig melding — lytt på radio!

Det kom en telefon. Jeg mener datoen må ha vært 18. desember 1992. Om jeg ville ha en jobb i Trondheim? Det kom litt brått på for å si det mildt, jeg var akkurat ferdig utdannet og hadde kvelden før, og ikke minst hele natten, feiret denne begivenhet ettertrykkelig, i samvær med andre i samme situasjon. Men i og med at jeg akkurat var ferdig utdannet hadde jeg heller ikke noen jobb, og jeg svarte derfor umiddelbart ja. Det er nok riktig og si at de viktigste avgjørelser i ens liv tas på sparket. Dette var en av disse avgjørelsene, og på toppen av det hele ble den altså tatt med en promille som fortsatt var betydelig.

Jeg tenkte nok vagt på hvilke konsekvenser dette ville få, der jeg, i en meget tvilsom forfatning, satt i en treromsleilighet på Majorstua. Men jeg må innrømme at det gikk noen dager før det gikk opp for meg at det å følge Vålerenga på nært hold med base i bartenes hovedstad ikke ville bli så veldig enkelt. For en nyutdannet mann er jo fremtiden ofte usikker, og man må jo tenke litt på seg selv også. Hva fremtiden ville bringe var dessuten like usikkert for Vålerengas del som det var for meg. De hadde nettopp fullført den absolutt verste sesongen siden den latterlige episoden i 1971, da Vålerenga spilte i tredje divisjon, og rykket opp etter å ha kjempet heroisk mot lag som Ready, Skiold og Nordre Trysil (og Lillestrøm!). 1992 hadde som så mange sesonger tidligere vært en kamp mot nedrykket, men ikke fra øverste divisjon denne gang. Nei, ned i det som nå ble kalt andre divisjon, det var en høyst reell trussel høsten 1992. Kanskje er 3-0 seieren borte mot Eik i siste serierunde en av de viktigste triumfene i ’Engas historie? I hvert fall berget vi plassen på det, og fikk et nytt pusterom før neste sesong, som man atter en gang måtte anta ville bli et like stort mareritt som de foregående. Slik hadde det i grunnen vært siden jeg begynte å følge laget på nært hold i 1987. Jeg hadde fulgt dem på avstand i en god del år før det, og det hadde gitt meg mange gledesstunder. Men årene fra 1987 til 1992 hadde vært en eneste lang nedtur. Jeg husket for eksempel det merkelige året 1989. Jeg sto på Åråsen i første serierunde. LSK mot Vålerenga. Optimismen var ikke akkurat til å ta og føle på hos meg, og vi tapte da også 0-1. Jeg er nokså sikker på at scoringen kom etter et hjørnespark, slik de stort sett alltid gjorde for Lillestrøms del det året. Men den vårsesongen er likevel det mest oppløftende Vålerenga har prestert siden 1984. De seks første hjemmekampene vant vi alle sammen (jeg mener forresten bestemt at vi spilte på Ullevaal det året), og i tillegg fikk vi en minneverdig 3-2 seier i Trondheim. Da Lillestrøm kom for å møte oss i tolvte serierunde ville vi innta toppen av tabellen med seier. Det ble 1-2.

Etter 2-2 borte mot Start i trettende serierunde utviklet så ’Enga seg til et nærmest enestående stabilt lag utover høsten. De siste ni kampene endte slik:

Vålerenga 0-0-9 8-34 0.

Den siste hjemmekampen var mot Rosenborg, og det ble en fantastisk kamp for nøytrale tilskuere, hva nå en nøytral tilskuer måtte være for noe. 2-8. Dette sto vi og så på, søndag etter søndag. Sesongen ble avsluttet med fynd og klem borte mot Kongsvinger. 0-5. Kom ikke her og si til meg at fjorårets bortekamp mot Kongsvinger er det dårligste laget har prestert. For jeg husker høsten 1989. Laget som kjempet om tabelltoppen etter halvspilt serie måtte spille kvalik for å redde plassen. På mirakuløst vis klarte imidlertid Vålerenga seg gjennom disse nervepirrende 180 minuttene, i hard kamp mot Djerv 1919 og Hamarkameratene. Året etter var vi imidlertid helt sjanseløse, nedrykket var vel egentlig som forventet.

Slike minner fra årene i Oslo kunne man altså ha sittet og tenkt på når man nå nettopp hadde sagt ja til en jobb over femti mil unna. Det å flytte fra Oslo nå, var ikke det som å forlate et synkende skip, altså svikefullt? Det eneste jeg visste var at det var helt uaktuelt å følge Rosenborg med noen form for entusiasme. Jeg tror faktisk ikke jeg så en eneste Rosenborgkamp i hele 1993 (i dag er jeg rett som det er på Lerkendal, som regel med en viss sympati for bortelaget. Jeg hadde ikke noe i mot Rosenborg før, men min irritasjon over måten de arrangerer en fotballkamp på stiger stadig. Men det skal jeg komme tilbake til en annen gang.)

Men allerede i andre serierunde i første divisjon var Vålerenga i Trondheim. Kamp mot Nardo. Jeg var der, folkens, og jeg har aldri sett på maken. Hvis jeg ikke husker feil vant Nardo 4-1 over Vålerenga. Det er da man begynner å lure på meningen med livet. Skulle jeg resten av livet følge et lag som synker stadig lenger nedover i divisjonene, en hel landsdel unna mitt eget hjem, helt til jeg i for eksempel år 2002 måtte få tak i Aftenpostens aftenutgave for å finne ut hvordan det gikk i en eller annen femtedivisjonsavdeling i Oslo og omegn? Jeg var litt i tvil, jeg må innrømme det. Man kan riktignok ikke gjennom en viljeshandling bestemme seg for å slutte og støtte et lag, men man kan muligens anta at omstendighetene vil gjøre at man på sikt får et mindre lidenskapelig forhold til laget. Men bare seks dager senere skulle Vålerenga spille mot et annet Trondheimslag, nemlig Strindheim. Men denne gang på hjemmebane. 15. mai 1993. Jeg var i Oslo akkurat da, og tok naturligvis turen til Bislett. Det ble en av de viktigste dagene i mitt liv, i den grad fotball kan betraktes som en viktig del av livet (de som mener at fotball ikke er en viktig del av livet, kan for øvrig like gjerne slutte og lese, hva gjør dere forresten på VPN i det hele tatt?). Kampen var riktignok slett ikke minneverdig, selv om vi vant 2-0. Men den følelsen jeg sto med under hele kampen, den sitrende spenningen, som gjorde at det verket i hele kroppen hver gang Strindheim (Strindheim! Tenk å måtte spille mot Strindheim!) hadde ballen, var bekreftelsen på at jeg aldri ville komme unna det lidenskapelige forholdet til Vålerenga. Det var like greit å innstille seg på det. De femti milene fra Oslo til Trondheim hadde ikke forandret på noen ting. Jeg hadde forresten ledd rått om noen fortalte meg at dette laget ville vinne sin førstedivisjonsavdeling med god margin, men det var altså det som skjedde.

Og slik har årene gått. Man kan ikke akkurat si at de siste seks årene har vært noen storhetstid for Vålerenga, like lite som de seks årene før der igjen. Men i Trondheim sitter det en mann som om et par år er nærmere førti enn tretti. Han er sogar blitt familiemann, hvem ville trodd det for noen år siden, og dette gjør at det beste han kan håpe på er å få sett en seks-sju kamper i året. Hver vinter studerer han årets terminliste intenst, undersøker hvilke kamper som kanskje klaffer med jobboppdrag i Oslo, og hvilke Oslo-weekender han ellers skal peile seg inn på i år. Ellers tilbringer han mye tid foran radioen. Etter at Strømsgodset hadde snudd 0-2 til 3-2 på Bislett i høst forlot han riktignok radioen, og gikk seg en tur i nabolaget i stedet. Det hjelper av og til hvis man går seg en tur, i hvert fall hjelper det kanskje mannens familie, som den siste timen har vært vitne til et sterkt dalende humør?

P1’s fotballsendinger er fortsatt uovertrufne, TV2 får ha meg unnskyldt. (Er Erik Foss med i år også forresten?) Radioens fotballsendinger er som man vet lagt opp slik at det refereres et minutt eller to vekselvis fra de forskjellige tippeligaarenaene. Plutselig avbrytes det av en fast snutt der det sies ªMÅL!ª Hva er det mannen i Trondheim håper på da? Hvor er det han håper scoringen har kommet? På Ullevaal spiller akkurat nå Vålerenga mot Tromsø. Tromsø har åpnet best, men det er blitt sagt at Vålerenga etter hvert har begynt å få et slags tak på kampen. Men det står 0-0. Han kan naturligvis håpe at scoringen er kommet på Ullevaal, men hvis så er tilfelle, er det jo matematisk sett femti prosent sjanse for at det er Tromsø som har scoret, og det er jo verre enn noe annet alternativ. Bedre da at det fortsatt står 0-0 kanskje, uavgjort mot medaljekandidaten Tromsø er jo ikke å forakte, kanskje like greit å håpe på at målet har kommet i Haugesund, eller i Moss? Men så er det Ullevaal som er inne. Mål på Ullevaal. Kommentatoren lar det alltid gå noen sekunder før han opplyser lytterne om hvilket lag som har scoret. Mannen foran radioen forsøker å tolke det ut fra lydbildet i bakgrunnen, det var da ganske kraftig jubel, er det ikke Klanen han hører der da? Men sikker kan man aldri være, for i Oslo er det jo mange innflyttere, og en del av dem er fra Tromsø, og de har muligens funnet veien til Ullevaal i kveld. Nå jubler de kanskje over at bortelaget har scoret? Men så er det Vålerenga. 1-0. Foran en radio i Trondheim gjøres det et lite hopp, ikke særlig elegant, men et mål er et mål og et hopp er et hopp.

To serierunder til må jeg dessverre sitte sånn foran radioen. Men til 30. april, hjemmekamp mot Bryne, er også jeg klar for Ullevaal. Hotell blir bestilt i nær fremtid. Å, som jeg gleder meg. Fotballen ruller igjen, godtfolk.