Det finnes et fotografi som egentlig avslører alt, i hvert fall hvis vi legger en litt ondskapsfull tolkning til grunn. Det er gjengitt i Jon Michelets og Dag Solstads femte og siste bok om fotball-VM fra Frankrike i 1998. Over to sider kommer sannheten om begivenhetssupporteren for en dag, og det i farger, i rødt, hvitt og blått, så og si. Det er fra Bourdeaux, tatt under kampen mellom Norge og Skottland. Bildet viser et utsnitt fra den norske seksjonen på tribunen, og alt i alt har man oversikt over ganske mange ansikter og deres uttrykk, kanskje 150 personer. Man kan med andre ord gjøre ganske godt rede for hva slags typer som var til stede, og for hvordan de forholdt seg til denne lite minneverdige kampen, mens den pågikk. Av det kan man slutte at det var mange nokså unge gutter til stede, men også den eldre garde hadde sine representanter på tribunen. Oppe i et hjørne ser man, i parentes bemerket, to eldre herrer som stikker seg markant ut, siden de ikke har noen form for supportereffekter på seg. Det er herrene Ketil Bjørnstad og Ole Paus, som i likhet med Solstad og Michelet skulle skrive bok. De er nokså malplasserte i denne forsamlingen, men som vi skal se, på mange måter er de der med like stor rett som de fleste andre.

Hvis vi for enkelhets skyld forutsetter at bildet er tatt under kampens gang, for eksempel etter en halvtime i andre omgang, da Skottland for lengst hadde utlignet Norges høyst urettferdige ledelse, og det norske spillet ikke lignet noen ting, gir fotografiet et eiendommelig inntrykk. De som virkelig engasjerer seg i laget ville på dette tidspunkt være langt nede, rive seg i håret av fortvilelse, en fortvilelse som også ville være lett å identifisere i deres ansikt. Hvis vi her hadde å gjøre med mer organiserte supportere, kunne vi i det minste forvente innbitte ansiktsuttrykk som ga til beste en ekte norsk suppportersang (altså ikke Let's do it av Jørn Hoel) for på den måten å løfte laget opp fra elendigheten. I det minste, i det aller minste, måtte man forvente at en forsamling engasjerte tilskuere fulgte kampens gang, slik at deres øyne var rettet mot samme begivenhet, nemlig det som foregikk der nede på gressmatta.

Men ingen slike indikasjoner kan trekkes ut av bildet, snarere tvert i mot. Noen smiler, noen få ler, noen ser rett og slett likegyldige ut. Et par klapper med hendene over hodet på ekte supportervis, det skal i rettferdighetens navn sies. Men tilskuernes blikk er rettet i høyst ulike retninger. Det er tydelig at bare et fåtall har sin oppmerksomhet rettet mot det som faktisk foregår på banen. Nå kunne man kanskje, til deres forsvar, si at bildet enten er tatt før kampen er startet, eller at det kanskje er fra pausen, eller muligens under en pause i spillet. Da forsøker man jo gjerne å løse opp litt i muskulaturen og fokusere øynene på noe annet, før skottene igjen starter stormløpet mot det norske målet. Men det er dessverre liten grunn til å velge denne mer sympatiske tolkningen, for de som var til stede på Norges VM-kamper i 1998 var for en stor del begivenhetssupportere. Så hvis vi forutsetter at bildet er tatt under kampens gang, oppfører de seg i samsvar med det som er begivenhetssupporterens fremtredelsesform.

Det skal i denne siste del om ulike fotballtilskuere altså handle om begivenhetssupporteren, den type tilskuere som er sterkt overrepresentert på arrangementer av den typen kampen mellom Norge og Skottland var. Han (joda, han er som regel en HAN denne gangen også) dukker opp særlig til to begivenheter: Store og viktige landskamper, og cupfinaler. Stort mer fotball enn det ser han egentlig ikke, kanskje semifinalen til laget sitt, på vei til cupfinalen, hvis laget hans har hjemmebane, og kanskje en og annen storkamp på TV. Det er ikke fotballen som trekker, det er de festligheter som kan knyttes til store arrangementer. Fotball fungerer som et påskudd, et påskudd for rennesteinsfyll for noen, for en avslappende Oslo-weekend for andre, og for en behagelig Frankrike-ferie hvor det tilfeldigvis også er VM i fotball for atter andre. I de siste månedene har begivenhetssupporteren vært travelt opptatt med å skjelle ut Nils Johan Semb, fordi han har forhindret den planlagte feriereisen til Japan og Sør-Korea til sommeren. Tanken om at det skulle være noe poeng i seg selv å dra til et sted hvor stor fotball skal spilles er ham fremmed, så lenge ikke Norge er blant disse landene. Dessuten liker neppe begivenhetssupporteren å dra til slike arrangementer uten å være sikker på å treffe mange likesinnede, det vil si treffe nordmenn. Begivenhetssupporteren liker seg best i store forsamlinger, hvor nordmannen er til stede. Mang en begivenhetssupporter har nok også, i tillegg til landskamper og cupfinaler, vært på fotballtur i England. Der følger han strømmen av opplegg for de reisende, besøk der og der, et måltid der og der, alt for å slippe risikoen ved å måtte forholde seg til lokalbefolkningen, og det på egen hånd. Han har ikke nødvendigvis noe nært forhold til et lag i England heller, det er selve begivenheten som trekker. Så kan han dra hjem og skryte av at han har vært på kamp i England uten å ha sett eller snakket med en eneste engelskmann, hverken på tribunen eller andre steder. Tenk deg, nordmenn overalt! Så moro! Tør jeg antyde at dette er de samme menneskene som befolker de mer harry sydenanleggene for nordiske turister i Spania og Hellas i sommerhalvåret? Ja, jeg tør.

I tillegg til det norske landslaget og kanskje en sjelden englandstur, har begivenhetssupporteren som regel et lag av mer lokal karkater, som han følger via avisenes sportssider, og gjennom diskusjon med venner og kolleger. Det er ikke ofte han tar seg tid til å se laget i vanlige seriekamper, det måtte eventuelt være når Rosenborg kommer på besøk. Da er det bedre å kikke litt på TV hvis det skulle passe seg sånn. Men til tross for at han ser lite fotball følger han i og for seg godt med, for han har klart for seg muligheten for at det kan dukke opp store begivenheter i horisonten. Den store begivenheten er, for klubblagets del, alltid cupfinalen. En Oslo-weekend for en kar fra Bergen, Stavanger, Trondheim, Molde, Bodø eller Kristiansand, det skal bli spennende saker. Hvis vi altså kommer oss dit. Begivenhetssupporteren har imidlertid ofte god råd. En Oslo-weekend, gjerne uten kone og barn, det vil være innenfor økonomisk rekkevidde uansett. Hvorfor lar han forekomsten av en Oslo-weekend bli avhengig av at hans lokale lag kvalifiserer seg til spill i den avgjørende kampen om kongens pokal? Hvorfor tar han ikke en tur uansett, hvis han har så lyst til Oslo, enten det er med familien, eller med venner og kolleger på en skikkelig heisatur? Men det gjør han ikke. Turen er avhengig av at et spesielt lag, enten det er Viking, Rosenborg eller Molde, skal spille cupfinalen. Fotballen legitimerer festen, og er en forutsetning for den.

Så raser han rundt der da, begivenhetssupporteren, enten det er på de mildt sagt lite hyggelige serveringsstedene mellom Stortinget og Nationalteatret, eller i Marseille før kampen mot Brasil, eller Italia. Hvor interessert er han egentlig i fotball? Ikke så veldig. Alle ekte fotballsupportere bør se med inngrodd misnøye på folk som for eksempel liker kun det norske landslaget, og ikke har noe klubblag de følger særlig nært ellers. Så vidt jeg kunne vurdere det var for eksempel ikke Viking-hordene i stand til å prege ÓsinÓ sving på Ullevaal særlig godt under årets cupfinale, fordi flertallet av dem som sto der knapt visste hva Viking-hordene var for noe, for dem var det viktigste at de var her, på festen, og at det var moro, selv om de var i en til dels kraftig bakrus. Foregår det en kamp der ute på banen også, sier du? Så moro da! Heia Viking i så fall, for det er vel de som spiller? Ja, sånt kunne en ekte fotballsupporter sikkert være vitne til, det er jeg nokså sikker på, for jeg har sett det selv, i andre sammenhenger.

Men til tross for at det er mye stygt å si om begivenhetssupporteren, så har han likevel en tidvis svært viktig funksjon på fotballbanen. For også den mest innbitte ekte supporter, som ser med forferdelse på at begivenhetssupporteren okkuperer de største begivenhetene, stikker av med brorparten av billettene, og på toppen av det hele klarer å skape en helt merkelig stemning på grunn av sin blotte tilstedeværelse, han synes også ofte at toppen av lykke i forbindelse med fotball er den store forbrødring som inntreffer ved store seire, og denne forbrødring forutsetter på en eller annen måte at for eksempel Norge for en stakket stund blir samlet til ett rike, hvor de aller fleste har oppmerksomheten rettet mot ett enkelt sted, og en enkelt begivenhet. Svært mange nordmenn opplevde dette 23. juni 1998. Da Norge slo Brasil, strømmet tusenvis av folk spontant ut i gatene for å feire denne prestasjonen. Blant dem kunne man finne alle slags fotballtilskuere, både syngende, lidende og tradisjonelle supportere, men flertallet var nok begivenhetssupportere, det kan man bare i kraft av antallet slå fast. For så mange er ikke de virkelig fotballinteresserte, at de alene ville vært i stand til å uttrykke denne nokså voldsomme manifestasjon av glede og begeistring. Selv befant jeg meg den aktuelle kvelden på en pub i Bergen, og umiddelbart etter kampen gikk jeg ut på Torgallmenningen, og ble stående og bivåne det endelige beviset på at bergensere likevel er nordmenn. Jeg er ikke en person som rent umiddelbart kaster meg ut i feiringer av denne type, men det var likevel en stor opplevelse, sett sånn litt fra utsiden, jeg må innrømme det. Men det forutsetter altså at begivenhetssupporteren, med sine klare begrensninger når det gjelder innsikt i fotballens egentlige vesen, også deltar. Jeg traff feirende kolleger som jeg ikke på noe tidspunkt mistenkte for å være særlig interessert i fotball, og jeg synes festen var dem (og meg) vel unt, enda så lite de har bidratt til å holde fotballen ved like ved å møte opp på mer betydningsløse kamper.

Vi fotballtilhengere har derfor et ambivalent forhold til begivenhetssupporterne. Vi synes det er hyggelig at de en sjelden gang ser på kamp sammen med oss, for særlig i landslagssammenheng er de jo en forutsetning for den store feiring som vi alle drømmer om, og som bare ytterst sjelden inntreffer. Det som skjer er at begivenhetssupporteren kommer inn i vår verden, med sine bristende forutsetninger, og i lykkens øyeblikk forener de seg med oss. Hyggelig, men dagen etter er alt som før. Begivenhetssupporteren lar seg ikke merke av den store triumfen på annen måte enn at han har en lett bakrus, som ligger som et trykk over panna. Men fotballen trenger dem.

Begivenhetssupporterens favorittkamp er naturligvis de store kampene med landslaget, spesielt kanskje Norge-Brasil, 98 og Norge-England, 93. De mer tilårskomne vil nok også nevne Norge-England, 81 med glød i blikket, og de som nærmer seg gamlehjemmet kan fortsatt fable om Finn Seemanns frispark mot Jugoslavia i 1965. Ellers dreier det seg som sagt om cupfinaler, og da kommer jo VIF-supporterne trekkende med 1980 og 1997. Men Vålerenga er blant de klubbene som har færrest begivenhetssupportere. I Oslo er det av en eller annen grunn sånn at enten holder du med Vålerenga, eller en sjelden gang Lyn, eller så går du ikke på kamp uansett. Unntaket er alle kjendisene som dukker opp på cupfinalen med sine gratisbilletter, men de fortjener ikke en gang betegnelsen begivenhetssupporter. Cupfinalen er mer aktuelt som en stor begivenhet for dem som kommer langveisfra. Derfor husker eldre Bodø/Glimt-begivenhetssupportere fortsatt finalen i -75 som en av de virkelig store begivenheter i deres liv. De yngre Glimt-folka, altså begivenhetssupporterne blant dem, vil jeg anta holder en knapp på cupfinalen i -93. Siden interessen for fotball er noe begrenset, husker de riktignok ikke så mye fra selve kampen, men moro var det! Det kan de slå fast, selv om de strengt tatt sikkert heller ikke husker så mye av helgen som sådan.