Hva slags tilskuer er du?

Del 2: Sangeren

Jeg skal i dag tale om den mest innbitte av alle fotballsupportere; nemlig sangeren. Egentlig er det sangeren som ER supporteren, de fleste andre er strengt tatt bare tilskuere, noe som også reflekteres i overskriften til denne lille serien. Jeg sier nå med andre ord at ekte supportere knapt fantes på norske fotballtribuner så sent som for tjue år siden. Dette er i og for seg ikke helt riktig, for den subjektive følelsen av å støtte og å høre til et bestemt lag kan nok være voldsomt sterk også blant dem som ikke synger, men her reserverer vi altså begrepet "supporter" til dem som klart og sterkt er i stand til å gi uttrykk for sin tilhørighet i form av vokale prestasjoner, som dog ikke alltid uttrykkes helt uten plett og lyte. Man er med andre ord sanger selv om man rett som det er bidrar med en ufrivillig annen- eller tredjestemme.

Den ekte sangeren er tradisjonelt en ukuelig og uforbederlig optimist. Jeg tør vedde på at en gjennomsnittlig sanger i klanen har kastet bort atskillige tusen kroner opp gjennom årene på å sette en ugardert B på tippe- eller oddskupongen når Vålerenga har spilt mot Rosenborg på Lerkendal. Når vi samtidig vet at det er ganske mange sangere i Klanen (skjønt alle medlemmer i Klanen er ikke sangere, men mer om det neste gang), snakker vi her om ganske betydelige beløp til støtte for idrett og kultur i dette land. Det var godt at ikke Rosenborgs ABRA-hall ble bygget ved hjelp av tippemidler, for i så fall ville vi nok ha bidratt med uforholdsmessig store beløp, lokaliseringen av hallen tatt i betraktning (hallen ligger for øvrig i Malvik, et sted man visstnok bør bli bedre kjent med i mai). Sangerens optimisme skyldes en uforbeholden tro på at så snart elleve spillere tar på seg riktig drakt, gjør dette dem i seg selv bortimot uovervinnelige. Erfaring rokker ikke ved dette faktum, heller ikke når den tilsier det stikk motsatte. Ens eget lag er best i verden pr. definisjon, bare dårlige dommere og ballens til tider lumske tendens til å havne i galt bur på de mest absurde måter er i stand til å sette ubehagelige spørsmålstegn ved denne grunnleggende livsoppfatning.

For å få orden på begrepene her må, som man vil ha forstått, ett viktig forhold understrekes: når noen tusen trøndere på Lerkendal nynner med på "hei og hei og hei og hå" i det den ljomer ut over høyttalerne, så gjør ikke dette dem til sangere. Heller ikke at tilskuerne sang "seier'n er vår" mot slutten av kampen mellom Norge og England i 1993. I grenseland kommer to eldre damer fra vestlandet som jeg observerte under kampen mellom Lyn og Sogndal i 1999, og som gjennom samfulle 90 minutter ropte et mer eller mindre rytmisk "heia Sogndal!". Jada, jeg skulle ikke gått på en kamp mellom Lyn og Sogndal, men såvidt jeg husker hadde Vålerenga en utsatt seriekamp den dagen på grunn av et lett forglemmelig intertoto-eventyr mot et lag fra Latvia.

En sanger er den som mener det å gi verbal støtte til sitt eget lag er noe av det viktigste ved å gå på fotballkamp. Det er jo et fenomen de fleste av oss kjenner ganske godt til, skulle en tro, og det er derfor verdt å merke seg at sangeren i motsetning til den tradisjonelle tilskueren ikke har vært en del av atmosfæren på norske fotballstadioner mer enn i femten, maksimum tjue, år. Sangeren er i dag ofte kommet et stykke opp i trettiåra, selv om rekrutteringen er langt bedre for denne gruppen enn tilfellet er for den tradisjonelle tilskueren. Han har sett fotball siden barndommen, men hans fotballinteresse er altså i det alt vesentlige avgrenset til det å følge sitt eget lag. Sangeren knytter nemlig all sin fotballinteresse og sin dertil hørende lidenskap til én bestemt klubb. I Norge finnes det riktignok unntak fra denne regel, ettersom mange også følger et engelsk lag tett, men i hovedsak er det riktig å si at klubben, snarere enn fotballen i seg selv, er grunnlaget for sangerens fotballinteresse. Hvem som spilte i cupfinalen i 1984 har han sannsynligvis ikke den ringeste peiling på, hvis han da ikke mot formodning skulle være Fredrikstad- eller Vikingsupporter. Det som teller er å følge ens egen klubb, og det meste må ofres på denne interessens alter. Fotballkamper uten at sangerens eget lag er involvert, er stort sett ikke noe sangeren bryr seg særlig med.

Sangeren forholder seg til at spillere kommer og går, han vet at det er sånn, men drakta, klubbfargene og historien er den samme. Det er de tre tingene som teller her i livet. Han dukket for alvor opp på norske tribuner mot slutten av 80-tallet, selv om han i enkelte klubber nok kunne identifiseres tidligere, og han var sterkt inspirert av den engelske fotballkulturen. Den gang innok han ståtribunene rundt om i landet, ennå mens et flertall av de tradisjonelle fotballtilskuerne fortsatt syntes det var best å stå på kamp. Det er noe uklart om sangerne organiserte seg med bakgrunn i at enkelte sentrale personer hadde vært på den andre siden av Nordsjøen, eller om det oppsto mer spontant. Vi snakker vel om en vekselvirkning; det er ikke vanskelig å tenke seg at mange syntes norsk tribunekultur var et sorgens kapittel. Særlig gjaldt dette utover på 80-tallet, hvor flere stadioner hver søndag ble fylt opp av kjedelige mannfolk som åpenbart arbeidet som saksbehandlere i kommunal sektor, eller som hadde ambisjoner om å få en slik drømmejobb, og som lot sin temmelig grå og begivenhetsløse hverdag prege også holdningen til kampen. Her må noe gjøres!, tenkte nok sangerne, og de satte etterhvert i gang. Som nevnt var den den tradisjonelle engelske fotballkulturen som var forbildet i første omgang. På 90-tallet er for det første denne kulturen kraftig endret, noe som også har hatt følger for Norge, og for det andre forsøker en økende andel norske supportere å utvide reportoiret ved å inkludere impulser fra blant annet italiensk tribunekultur. Dette skal jeg også si mer om en annen gang, den tradisjonelle sanger er imidlertid klart engelsk i sin tilnærming til fotball.

I Vålerenga utgjør sangerne som man vil vite etter hvert en relativt stor andel av publikum. I de fleste klubber er det imidlertid ikke sånn. RBK-kjernen er vel ikke mer enn tre-fire hundre på hjemmekampene, og det blir jo ganske stusselig når kanskje tolv tusen er til stede på kampen. Likedan er det vel i Molde, i Stavanger og ikke minst på Nadderud. Faktum er derfor at sangerne den dag i dag er en relativt marginal gruppe på fotballkamper. Men de gir naturligvis lyd fra seg på en måte som gjør dem mer sentrale enn antallet skulle tilsi. Målet er å lage kontinuerlig lyd gjennom samfulle nitti minutter, i noen grad naturligvis påvirket av kampens gang, men først og fremst bare det å lage lyd, som skal uttrykke støtte til det ene laget samtidig som det andre laget skal synes at dette er ekkelt å måtte høre på dete, og formålet er at kampen skal få sitt rettferdige resultat. Dette skiller på én bestemt måte sangeren fra den tradisjonelt engasjerte tilskuer: Som Dag Solstad en gang skrev, kan en blind person godt gå på fotballkamp og få mye ut av det, for lyden fra tribunene vil hele tiden reflektere kampens gang. Et forventningens sus når backen fører ballen opp over midtstreken, mer eller mindre stillhet ved dødpunkter, et voldsomt "Åååhhhh" ved en stor sjanse, og en plutselig eksplosjon ved mål. Mye av dette vil man naturligvis også finne igjen på en tribune dominert av sangere, men samtidig er det en målsetting å overskride denne logikken. Når det kontinuerlige "Kom igjen Enga" lyder fra Vestbredden eller Store Stå, i sine beste stunder i fem samfulle minutter, så er det bare lyd, uavhengig av hvem som har ballen og hvor på banen den befinner seg, og man håper åpenbart at lyden i seg selv skal løfte ballen inn i motstanderens mål, eller mer realistisk: Den skal gjøre det lettere for våre spillere å få den fordømte kula inn i buret.

Når syngingen ligger på dette planet, nærmer man seg strengt tatt en annen type tilskuerkultur, som jeg skal beskrive senere, med en annen betegnelse. Men la nå dette være alt for i dag, og la oss i stedet hylle den stolte sanger med å nevne hva som er hans favorittkamp (vi snakker nå om Vålerenga-supportere): I hvert fall i nyere tid er det utvilsomt cupkampen mot Brann i 1997 (cupfinalen samme år er naturligvis heller ikke å forakte). Svært mye folk, motstanderen er også representert med ganske mange supportere, flott spill, inkludert et drømmemål, og seier. Da inneholder kampen alt som trengs. Ellers er naturligvis Lillestrøm-kampene årlige høydepunkter (skjønt vi kunne ønsket oss dem enda mer årlige), men akkurat der har jo ballen hatt en lei tendens til ikke å oppføre seg helt i samsvar med sangerens ønsker og forhåpninger. Enkelte som påstår å være sangere vil også trekke frem bortekampen mot Chelsea som et høydepunkt, og i supportermessig forstand var den utvilsomt det, men resultatet ødela en ellers perfekt bortetur. For det er resultatene som først og fremst teller for sangeren, til syvende, åttende og til sist.

Neste gang skal jeg snakke om sangerens rake motsetning, som likevel er hans bror i ånden, nemlig den kroniske pessimist.