Det er jævlig vondt å få en fotball som kommer i en hastighet på rundt 100 km/h midt der det gjør som vondest. Tro meg når jeg sier at jeg har opplevd det sjøl en rekke ganger. De fleste som har spilt fotball har vel en eller annen gang fått ballen rett i - ja balla. I løpet av noen få sekunder får man raskt erfare hva som ligger i begrepet smerte. Minuttene etterpå vies alltid til tanker som på en måte stikker dypere enn 4-4-2 vs. 4-3-3, løp i bakrommet, lissepasninger og veggspill.

For mens man ligger der i fosterstilling kommer de eksistensielle spørsmålene som rekende på ei fjøl. Det er mulig at man alltid tenker i de baner når smertene er som størst - endorfiner og adrenalin er som kjent kroppens eget dop. Det ene døyver smerter mens det andre girer deg opp og gjør deg rustet til videre kamp.

I skrivende stund har jeg kommet meg opp i knestående. Igår lå jeg i fosterstilling og skar tenner mens det virkelig store eksistensielle spørsmålet kvernet rundt oppi topplokket på meg: Hvorfor skal dette skje igjen?

Tidligere VPN-redaktør Stian Reklev sa en gang til meg at det ikke er mulig å holde med denne klubben uten nerver av stål. Om Reklev har nerver av stål vites ikke men jeg tipper at han ikke har baller av stål. Og har du ikke det så gjør en "druser" i balla like vondt som den verste bakrusen du har hatt ganget med 100. Den tar fra deg alt du har av verdighet og evne til selvkontroll.

Hvis jeg ikke tar fullstendig feil så befant nok de fleste tilhengere av Vålerenga seg i samme stilling som meg igår kveld. Selv de mest hardkokte som f.eks. eks. red. Stian Reklev kjente nok den ekle stumpe følelsen som starter to centimeter etter "skrukken". Følelsen som forplanter seg videre oppover i buken og som ikke sier stopp før den når adamseplet. Der tar den form av et primalskrik som kan skremme vannet av all verdens hardkokte superhelter.

Og det er nettopp dette primalskriket vi som engasjerte supportere nå må få ut og fram. Det er på tide at vi tar tak i frustrasjoner og øser den ut der den får oppmerksomhet. I mitt stille sinn har jeg klekket ut en aldri så liten plan:

Hvis alle som er opptatt av Vålerengas ve og vel begynner å flette inn mantraet "tenk fotball" i alle tenkelige kommunikative sammenhenger, vil vi garanert oppnå at noen snart begynner å forstå hva dette dreier seg om.

Det handler om sublimnal kommunikasjon med andre ord. Her er noen eksempler:

Skal du bestille en øl på Bohemen sier du ikke "En øl takk", men: "En - tenk fotball - øl takk".

Skal du gifte deg og presten ber om ditt "Ja det gjør jeg", sier du: Ja det - tenk fotball - gjør jeg."

Er du så heldig at du av alle ting blir med ei dame eller en fyr (hvis du er dame) hjem og det virkelig blir full pakke og stinn brakke, så må du passe på å flette inn mantraet i alle deler av akten. Her har du også muligheten til å virkelig brøle mantraet i det du når klimaks: "Nå går det!" får unektelig en langt større dybde når du istedet brøler: "Nå - tenk fotball - går det!"
Det viktige er uansett å flette inn mantraet på en måte som etterhvert gjør det helt ubevisst fra din side.

Jeg er sikker - tenk fotball - på at dette er den - tenk fotball - eneste veien å gå - tenk fotball for å oppnå det - tenk fotball - vi alle drømmer - tenk fotball - om:

At det er fotballen og klubben som er drivkraften i vårt engasjement.