Vålerenga Fotball på nett

Vålerenga Fotball på nett

Arkivet 2001

Fra Oslo øst til Hammerfest...

Turref fra sjøslaget

Metode: Deltagende observasjon
Oppgave: Hvordan går det når Klanen mønstrer på?

For deg som har dårlig tid: Det du skal lese videre nedover på denne sida kan oppsummeres slik: Sandefjord, bortekamp, båt, øl, seier, sliten på mandag, turreferatet kommer på tirsdag...

Er du mer enn interessert i å få med deg denne skribentens sosialantropologiske observasjoner så leser du bare videre. Sosialantropologi er læren om relasjoner mellom mennesker basert på deres felles kultur og forståelse for hvordan visse ting henger sammen.

I sosialantropologien driver man med noe som kalles feltarbeid. Dvs. at man reiser ut til en stamme med mennesker og lever sammen med dem for å kunne forstå hvordan de har det sammen i stammen. Metodikken kalles deltagende observasjon. Så hvis du lurer på hvorfor det dukker opp en og annen liten mulatt på Bali, Papa New Gunea eller i Zaire så skyldes det ofte at deltagelsen fra sosialantropologens side har tatt en smule overhånd.

Det var innledningen, og en liten innføring i hvordan man kan fraskrive seg ansvaret for mange av de handlingene man selv er ansvarlig for å utføre i embetes medfør. Her er min rapport:

Jeg våkner halv ni søndag morgen og er full som en dupp. Et middagskalas og en derpå liten tur på byen ender – som alltid – i en helvetes rotbløyte. I dusjen får jeg vaska av meg noe av bakrusen, den daue colaen på kjøkkenbenken smaker himmelsk sammenlignet med kjeften min. Så tar jeg en liten "powernap" på sofaen og våkner kvart på ti. Uante krefter samler seg i det råtne legemet mitt, og jeg får kasta meg gjennom klærne og inn i ei drosje.

-Kjør meg til Rådhusbrygga, jeg skal på tur!, roper jeg inn i øret på taximannen.
-Det blir ikke lett", svarer’n, og legger til:
-Det er bilfritt i sentrum, så det nærmeste jeg kommer er Aker brygge.
-Så kjør meg til Aker brygge da!

Etter litt skitsnakk kommer vi til kjernen: Dette er en drosjeeier fra vestkanten og han antar at det kommer 10.000 tilskuere for å se Lyn spille mot ærrbekå. (Det ble bare 7.579, mot de vanlige 2.500. Det er med andre ord fortsatt mange skaptrøndere i Oslo – dessverre.) Joda, jeg er jo en hyggelig gutt så jeg ønsker dem lykke til idet jeg forlater drosja på Aker brygge. Og ler så jeg griner etterpå...

Så begynner jeg å speide etter båten, som skal befinne seg på Rådhusbrygga. Ingen båt der. Så jeg slår følge med en annen klansmann som mener at båten skal ligge nedenfor festningen. Og der: En DIGER jævel av en cruisebåt! America Holland Line heter den. Jeg sjekker billetten min og blir jævlig skuffa. Jeg skal ikke ombord til luksus, hummer og kanari. Jeg skal ombord i M/S Akerø. Den båten har jeg hørt om fra andre sammenhenger, så jeg skjønner jo hva jeg går i vente. Og bak cruisebåten ligger den i ensom majestet. En balje som sikkert har gått i trafikk på Vestlandet et sted. Nå skal den fungere som mitt tilholdssted de neste seks timene.

Det er da jeg føler meg genial for første gang på denne turen. Jeg er fortsatt rimelig skeiv i ganglaget, og skjønner at jeg kommer til å tjene på denne tilstanden. Min hypotese er: Hvis jeg drikker som bare det, idet balja legger fra, så er jeg sikkert tilbake til det promillenivået jeg hadde fem timer tidligere. Det vil si at jeg er drita full før Dyna fyr!

I ettertid har jeg jo skjønt at denne strategien ikke var den smarteste jeg har valgt her i livet... Nå ble jeg ikke drita før Dyna, til det var det for lite øl i glassene og for lang kø den første halvtimen. Men jeg lot mine kamerater hive innpå, jeg hadde jo tross alt et ganske så stort forsprang.

De første jeg sosialiserer med er selvfølgelig den hoppende glade og hyggelige gjengen som liker å kalle seg VPN. Her er det oppmøte, og vi skal faen meg sitte foran på dekk og fryse nøttene av oss. I miljøet og i Vålerenga generelt har vi blitt stempla som en gjeng sutrekopper og grinebitere. Det har jo gått så langt at klubben har truet VPN-medarbeidere med både det ene og det andre. Dette inntrykket skal det rettes opp i nå – det er i hvert fall min andre strategi for dagen.

I ettertid har jeg skjønt at også den strategien ikke slo like positivt ut som jeg hadde venta meg. Ikke fordi jeg ble mobba eller noe sånt, men fordi jeg antok at hvis jeg drakk skikkelig mye så ville alle skjønne at VPN-medarbeidere er glade og lykkelige. Den eneste som skjønte dette var meg selv i begynnelsen, men etter hvert så ble det faktisk slik at de andre omord i båten begynte å komme på samme bølgelengde som meg. Da var vi ved Drøbaksundet, og her holdt vi på å renne en seilbåt i senk... Det jeg har lurt på i ettertid av den hendelsen, var om kapteinen var på samme bølgelengde som oss han også.

Og slik går det slag i slag. Vi passerer Tofte og jeg tar en øl. Vi passerer Son og jeg tar en øl. Klokka ett er det mat. Kylling og ris. Ikke akkurat det jeg vil karakterisere som et gourmet-måltid. Det kunne vært hakket bedre med en liten salat til... For eksempel.

Så runder vi Slagentangen, og Sjappefrode i Sjøsjappa spanderer en øl på meg. Nå er jeg definitivt inne i varmen, er konklusjonen jeg trekker. Noen andre var ikke fullt så varme etter flere timer på dekk. Så jeg låner bort genser’n min til en jomfru (?) i nød. Så greie er vi i VPN - nemlig.

Ett eller annet sted på turen er det noe som skjer med alle ombord. Et slags kollektivt signal, som fører til at flere og flere med meg begynner å sjangle mer en det som strengt tatt er nødvendig. Påfunnene blir bare bedre og bedre. Damene ombord blir bare penere og penere. Og den ene supporteren etter den andre framstår som både hyggelige og greie gutter under de tøffe maskene. Det prates om fotball og om Enga, om kampen og om framtida. Og sannelig så snakkes det en del om seiling også! Det viser seg at en ikke ukjent supportersjel har gått til anskaffelse av ny båt, og praten tar plutselig vending mot spinnakere, seiltrimming og styrbord halser...

Etter noen timer til og ditto antall turer på do begynner vi å nærme oss målet. Og stemningen stiger. Noen tar litt av og tenner noen røykbluss på akterdekket: (Det er bak i båten det). Resultatet blir at hele båten fylles med blå og rød røyk. Grunnen er åpenbar: Akterdekket ligger en trapp nedenfor dekket, og med nordavind dannes det en viss turbulens der nede. Så den som trodde at i liksom skulle få en fin stripe med blå og rød røyk etter båten tok nok litt feil. Men gøy var det.

Innseilingen til Sandefjord havn blir en sjarmøretappe av dimensjoner. Her flagges det med blå-røde flagg i hytter og hus. Båter ligger i kjølvannet av oss som om det var kongeskipet og ikke M/S Akerø som var på vei inn. På brygga står stolte klansmenn med flagg, og på dekket synger et samstemt kor de vakreste sanger tilskuerne i hvalfangerbyen noen gang har hørt. Det blir nokså mye tull og tøys på brygga der en stund. (Sklitaklinger på betongbrygge anbefales balnt annet ikke.)

Noen andre blåkledde supportere roper: Guttane, guttane, guttane... En og annen homofob klansmann kan jo bli nervøs av slikt. Men vi er da snille mot læreguttene i Sandefjord, og det hele går pent for seg helt til vi skal kjøpe øl. 64 kroner for en 0,4 er en ublu pris. Det er greit at det er mye penger i omløp nede i Sandefjord, men faen heller. Når du så er i det spandable hjørnet og brenner av 250 spenn på fire øl, så sier det seg at du fort kan bli edru når regninga skal betales.

Så bærer det opp til stadion. Her settes det nye rekord med over 4500 betalende tilskuere. Ikke dårlig for en kamp i 1. divisjon. Klanen er i toppform. Sangene drukner Storstadion i vakker poesi: Har du sex med mor... sitter som et skudd. Det fyres av bluss og vi vinner! Kampreferatet skal jeg holde meg unna, siden den jobben allerede er gjort. Men jeg fikk med meg hele kampen – bare så det er sagt.

På vei hjem er vi alle glade, jeg finner en pølse på vei ut og sannelig så treffer jeg Fredrik "Magic" Thorsen også. Journalistinstinktet i meg våkner og jeg slår av en liten prat som fortoner seg slik:

-Næmmen jøss er’e ikke Magic da?
-Jo heisann.
-Jaja åssen er det å tape for gamlelaget da Fredrik?
-Det er vel greit det, men det var jo en morsom kamp.
-Synd du ikke kunne spille, er det lenge til du er klar?
-Jeg regner med å være klar om to uker.
-Hva er ambisjonene til Sandefjord for sesongen da Fredrik?
-Målet er jo å bli der vi er nå, sånn midt på tabellen.
-Ikke opprykk altså?
-Nei, det får vi ta om noen år.
-Hvordan er det å bo i Sandefjord da Fredrik? Har du flytta ned hit eller?
-Jeg er jo herfra jeg da.
-Åja...
-Du får ha lykke til med resten av sesongen da Fredrik!
-Takk skal du ha.

Så var jeg på plass i baksetet på bilen til min kamerat Fred. Jeg fant ikke bussene, for de hadde kjørt fra meg. Og så startet turen hjem. Jeg sovna i første sving etter at jeg hadde vært innom en bensinstasjon for å fylle på med litt alternativ væske...

Konklusjon: Som deltagende observatør avdekket jeg nok en gang at Klanen på bortetur er den mest joviale og sympatiske gjengen med supportere som finnes i landet. Vi blir tatt imot som konger. Vi er forbilder for veldig mange, og til og med gamle damer syns vi er morsomme. De ga de i hvert fall uttrykk for de to jeg traff etter at jeg hadde truffet Magic:

-Det var sååå vakre sangær dere sang guttær!

De var nok mødre de damen der ja.