Vålerenga Fotball på nett

Vålerenga Fotball på nett

Arkivet 2001

Fra Oslo øst til Hammerfest...

En Klan i Norge?

Det har skjedd noe med Klanen i løpet av de siste årene. Fra å være en sammensveisa gjeng har Klanen vokst til å bli den største samlingen av supportere i Norge. Vi er store, men er dette et pluss? Å reise til Hamar med Klanen kan muligens gi meg noen svar.

Vi møtes på Bohemen klokka halv tolv denne søndagen. Det kribler i hele kroppen, og kriblinga blir ikke mindre av de fire halvliterne jeg heller i meg før bussen inntas. Vi er en gjeng som har noe felles. Vi er syv menn på begynnelsen trettitallet. Flere av oss har barn, og omtrent halvparten er allerede skilt. Vi er muligens ikke de mest typiske medlemmene av Klanen – men vi er medlemmer på lik linje med de som kvalifiserer til denne betegnelsen.

Jeg er medlem av Klanen fordi jeg identifiserer meg med den kulturen Klanen representerer. Vi som er medlemmer av Klanen har mange ting til felles. Den viktigste fellesnevneren er etter mitt (og veldig mange andres) synspunkt klubben Vålerenga. Vi har landets mest omdiskuterte fotballag, og vi har landets desidert beste ishockeylag. Men Klanen er mer enn fotball. Klanen er samhold, kameratskap og for mange en egen livsstil. Andre ting er sekundært. For mange utenforstående kan det hele minne om fanatisme. Og det er jo det vi sier: "Vålerenga du er min religion". Fanatisme er kan være farlig – religiøs fanatisme er etter mitt synspunkt det farligste.

Bussen cruiser avgåre på E6. Vi sitter i forsetet og synger "baksetet er rævva". Ølsalget går som hakka møkk. Og det tar ikke lenge før flere av dagens reisende begynner å rope på pissepause. Meg sjøl inkludert. Det er en lettelse å tømme låret, bøye en banan eller slå vannet av potetene i en slik stund.

Når det gjelder fanatisme innad i Klanen er det en ting jeg reagerer på: Noen medlemmer av Klanen syns tydeligvis at de har mer å melde enn de vi vanlige, og at deres synspunkter på død og liv skal være så sabla mye mer verdt enn det vi andre mener. Jeg bruker ganske mye tid av livet mitt både på Vålerenga og ikke minst på VPN. Grunnen til at jeg i det hele tatt begynte å skrive for VPN var at jeg innså at jeg var en slags medgangssupporter, og at jeg kunne fortelle litt - eller bekjenne – hvordan det er å ha dette økenavnet.

Det er klart at de som sitter i baksetet er rimelig mer hardcore enn oss i forsetet. De hamstrer med seg øl, og får på den måten et visst promilleovertak på oss andre. Det er greit å ta med seg to øl bakover i bussen når man må fram for å oppnå kamppromille, men ærlig talt gutter: Man tar da for faen ikke med seg six-pack på six-pack bare fordi man er redd for å ikke nå 2.5 i promille før ankomst? Vi som satt foran i bussen kunne godt tenkt oss en pils eller to vi også. Nå ble det en løsning på dette problemet da vi rastet ved Mjøsa. Bussen foran oss hadde plenty med øl.

Det har ikke vært mye medgang de siste åra. Jeg fikk ikke sett cupfinalen i ’97 annet enn på TV. Jeg dro ikke til London – rett og slett fordi jeg ikke hadde råd. Og jeg meldte meg ikke inn i Klanen før sommeren 1999. Vålerenga har jeg holdt med siden guttedagene på fotballbanen - da sloss vi om å få være Pål Jacobsen.

Bussen nærmer seg Hamar, denne stygge bygda midt i Mjøsa. Det eneste de har å skryte av her oppe er OL på Lillehammer. Som om jeg hadde skryti av Gjøvik fordi det ligger nord for Oslo? Det er i alle fall mange på plass på Briskeby Gressbane. Nærmere 8000 tilskuere har kommet for å se Hamars lokale helter hamle opp med Vålerenga. Pål Jacobsen er visstnok tilstede, men han holder med Hamkam nå. Tribunen som visstnok skal være nyoppusset er ikke noe annet enn gamle jernbanesviller stabla opp på en haug med leire og grus. Og til høyre for oss står den beryktede Briskebybanden. En gjeng med pubbusbart og blod i blikket. Eimen av Wunderbaum og Axe er til å ta og føle på, og vi føler oss ikke trygge i det hele tatt.

Jeg tviler ikke på engasjementet til alle i Klanen. Jeg vet at noen har gjort mye for å få oss dit vi er idag. Paradokset slik jeg opplever det er at mange av disse ildsjelene ikke alltid er like fornøyde med at Klanen er blitt så stor. Det er nok en del medlemmer som ikke er veldig aktive, men de er med, og det viktigste: De støtter opp om klubben. Ikke alle kan vie all sin tid til Vålerenga, selv om noen gjør det. Det bør være aksept for dette i Klanen også. Jeg er stygt redd for at vi fort kan få et klasseskille innad i Klanen, og at dette klasseskillet faktisk kan føre til at mange vender oss ryggen. De velger å holde med laget Vålerenga, men klarer ikke å identifisere seg meg kulturen i Klanen.

Så gikk det ikke idag heller. Nå er jeg faen meg lei av å tape viktige kamper 3-2. Hører dere det gutter? Jeg er lei av å reise land og strand rundt for å oppleve at dere slipper inn mål som selv bestefaren min kunne ha unngått. Slukøra tusler vi mot bussene, mens de gale hordene fra Hamar brisker seg og er tøffe og viser oss finger’n og sånne skumle ting. Det er vel ikke å nekte for at stemninga kunne vært rimelig annerledes om de to stolpeskudda hadde gått inn, og at spillera ikke hadde hatt kollektiv angst for å ofre seg en smule i de situasjonene som førte til 1-0 og 2-1 målene.

Det handler vel også om vilje til å ofre seg for klubben - det mange ildsjeler i apparatet rundt Vålerenga driver med. Etter mitt synspunkt så er det uvesentlig om du engasjerer deg i Klanen, for Vålerenga mot rasisme, om du spiller for laget, om du er trener eller oppmann, om du sitter i styret, om du har penger som du bruker på klubben, om du står bak bardisken på Bohemen, om du skriver for Alle Rettigheter eller 101%, om du drifter server’n til VPN, om du står på Vestbredden og øser av deg med ukvemsord mot dommerstanden i Norge... Bare du bruker energien riktig: For klubben.

På vei hjem har flere begynt å få såkalte tidlige tømmermenn. Ølet er det baksetet som har hamstra opp, så det blir ikke noe mulighet for å reparere. Jeg håper at dere alle har en dirkete jævlig dag i dag, og at dere deler med oss andre på neste tur. Videre så håper jeg at dere som syns det blir for mye tullprat og griseprat får ha oss unnskyldt. Men det dårlige humøret kan man vel legge igjen hjemme?

Jeg tror Klanen er i en liten identitetskrise for tida. Vi famler liksom litt i blinde. Alle mener noe men de er ikke helt sikre på hva de skal mene noe om. Reisen fra Bislett til Ullevål har tatt fra oss mer av identiteten vår enn hva vi er villige til å innrømme. Derfor tror jeg det er enda viktigere å stå sammen nå, og ikke la oss fraksjoneres i ulike deler. La oss stå samlet som en Klan for ett lag i Norge.

Vel hjemme blir jeg sittende og se på Sportsrevyen: Vålerenga hadde uflaks sier Kjetil Rekdal. Merkelig at jeg skal holde med det laget som har mest uflaks i Norge...