Besiktas (Tyrkia) - Vålerenga 3-3 (3-4 sammenlagt)

Inönü stadion
ca 28 000 tilskuere
MŒl: 1-0 Oktay (8), 2-0 Tayfur (40), 3-0 Oktay (43), 3-1 Knut Henry Haraldsen (64), 3-2 Kjell Roar Kaasa (67), 3-3 John Carew (73).
Dommer: Edgar Steinborn, Tyskland.
Gult kort: ingen
Vålerenga (4-5-1): Tore Krogstad - Joachim Walltin, Fredrik Kjølner, Knut Henry Haraldsen, Hai Ngoc Tran - Espen Haug (Juro Kuvicek fra 86.), Bjørn Viljugrein, Bjørn Arild Levernes (Fredrik Thorsen fra 89.), Tom Henning Hovi, Dag Riisnæs (Kjell Roar Kaasa fra 46.) - John Carew. Besiktas: Fevzi - Ertugrul, Tayfur, Del Solar, Alpay (Nihat fra 76.) - Ohen (Serdar fra 65.), Mehmet, Oktay - Selami Ali Eren, Aydin (Erkan fra 30.)

"Stupid, stupid, stupid, even on 3-0 I knew that Besiktas would manage to lose, they are always so stupid" hørte vi fra teppeselgeren i den gamle basaren i Istanbul lørdagen etter kampen. For å si det rett ut delte jeg ikke den forutanelsen under pausen da vi lå under 3-0. Han var Galatasaray tilhenger, i likhet med nesten alle som tok seg bryet med å snakke med oss etter det som i ettertid nok vil bli stående som en av Vålerengas største kamper gjennom tidene. Opphentingen som skjedde i løpet av andre-omgangen kombinert med den utrolige rammen rundt kampen filleristet de av oss som var heldige nok til å være på Inönü Stadion torsdag 5/11.

Lettere optimistiske på kvartfinale dro vi avgårde fra hotellet over det Gylne Horn og mot bydelen Besiktas, tre timer før kampstart. Vi hadde hørt en del rykter og skremselspropaganda om tyrkiske supporteres oppførsel, både fra hjemlige aviser og ikke minst fra de som hadde overvært Galatasarays pulverisering av Rosenborg dagen før. Derfor var det ikke helt fritt for at det kriblet i magen litt når vi så stadionlysene og merket at Inönü nesten var fullt to timer før kampstart. De som ikke var inne i stadion sto utenfor og ventet på oss sammen med MANGE tungt bevæpnede politistyrker. Det var litt surr med hvor vi skulle gå av bussen så vi fikk gleden av sitte på bussen utenfor stadion en stund. I løpet av den tiden ble det svart av folk, alt fra drittunger til dresskledte forretningsfolk, som sto utenfor bussen og hyttet never, skar symbolsk over strupen, eller viste sifferene 5-0 som tydeligvis var deres tips for dagen. Vi der inne satt og ventet ganske barskt på den første steinen, og riktig nok kom det en flaske susende og ødela en av rutene på bussen. På det tidspunktet hadde heldigvis politiet bestemt seg for hvor vi skulle av og det skjedde ikke mer før vi ble ført inn i stadion til lyden av øredøvende piping.

Stemningen på stadion var rett og slett rå. Det var 28,000 syngende supportere, som sang hele tiden, som sang i takt, ikke bare det, de sang til hverandre, nordre sving til hovedtribunen til søndre sving osv. Det å se absolutt alle hoppe opp og ned vifte med skjerf eller gjøre "Ørni" samtidig, var et utrolig syn. Vi ca. 100 i klanen kunne knapt høre våre egne stemmer, selv om så godt som alle ikke hadde stemme igjen etter kampen. Heldigvis pep Besiktas gjengen av oss etter en del av ropene våre så det var ihvertfall noen som hørte dem. (Bjørn Viljugrein fortalte dagen etter kampen at laget også hadde hørt Klanen - helt nytteløst var det tydeligvis ikke). "Hører dere bønda nå" ble selvfølgelig en favoritt i løpet av kampen. I alle fall, all honnør til tyrkerne, dette var fotballkultur av meget høy kvalitet - det eneste som skuffet litt var hvor stille det ble når Vålerenga kom inn i kampen igjen.

Kampen startet med et utrolig Besiktas trykk og allerede etter noen få sekunder så var det klart at Hai Ngoc Tran og Dag Riisnæs skulle få kjørt seg på venstresiden, der Oktay herjet. På den andre siden så spilte Besiktas utrolig offensivt og åpnet seg for kontringismuligheter. Etter tre minutter var Carew alene med keeper Fevzi som gjorde en flott redning. Minuttet etter misset Hai en heading og det var Oktays tur til å være alene med keeper, han skjøt heldivis utenfor. Dag Riisnæs var ikke i form og Hai sleit med Oktay, så Besiktas rullet opp det en angrepet etter det andre på venstresiden. Dette resuterte i 1-0 allerede etter 7 minutter. Besiktas fortsatte å trykke på, men Vålerenga hadde farlige sjanser på kontringer, blant annet hadde Dag Riisnæs et godt skudd utenfor. Det var meget høyt tempo på kampen.

Først etter 23 minutter har jeg notert at trykket lettet litt. Gutta jobber meget hardt og vi er absolutt med i kampen. Dette har tydeligvis Besiktas trener Toshak også sett for etter 27 minutter bytter han Ohen ut med Erkan, mens han flytter Oktay inn mot midten, uten at det gir noen umiddlebar virkning. Forsvaret vårt begynner å fungere bedre og Besiktas blir ofte avblåst for offside. Etter 37 minutter har vi et farlig frispark tatt av Ørni som Kjølner setter i nettveggen.

Men så var det slutt på moroa en stund. Etter 40 minutter blir Jokke for sein og Tayfur scorer etter innlegg fra Oktay. Kun to minutter etterpå kommer Erkan seg rundt Hai på vå venstreside og innlegget header Oktay vakkert i mål. Stemningen på stadion akkurat da kan ikke beskrives men jeg har lyst å nevne at Besiktas laglederne som satt inne i spillerboksen kom ut og gjorde talende gester til oss i klanen. Akkurat der og da føltes det ikke så godt å ha brukt en formue på å reise til Istanbul.

Pausen ble preget av førsteomgangens siste fem minutter, men denne sesongen har, om ikke annet, vendt oss til skuffelser. De fleste trøstet seg med at det ville bli kamp igjen om vi greide å få inn ett mål.

Andre omgang startet ikke uventet med at Kaasa hadde tatt Dags plass og at formasjonen ble byttet om til 4-4-2, med Carew og Kaasa på topp. Det første kvarteret var litt dafft og unntatt et farlig Vålerenga corner etter 50 minutter var det ikke mye som tydet på at vi kunne håpe på annet en et trøstemål. Etter 60 minutter noterte jeg "full kontroll for Besiktas". Så feil kan man ta.

God kjemping av blant annet Bjørn Viljugrein førte til corner fra venstre etter 63 minutter tatt av Ørni. Besiktas fikk såvidt avverget til ny corner, på den var Knut Henry høyest: 3-1 og vi var plutselig med igjen. Besiktas virket lammet og like etter at Ohen ble byttet ut med Serdar var plutselig Hovi, Kaasa og Carew alene på vei mot keeper Fevzi etter et flott gjennomspill av Ørni, Kaasa var raskest og satt ballen i mål 3-2 og klar for kvartfinale!!

Laget byttet øyeblikkelig om til 4-5-1 igjen, og selv om Kjell Roar Kaasa fikk kjeft for å være for høyt på banen fungerte forsvaret nesten perfekt ut kampen. Vålerenga fikk stadig sjansen til farlige kontringer og John Carew ble farligere og farligere selv med to mann hengende rundt halsen. Etter 67 minutter ble han frispilt og var så godt som alene med keeper, hadde han sett Ørni til venstre for seg hadde stått 3-3 allerede her. Spiller ingen rolle! Bare tre minutter senere sender Kaasa avgårde en perfekt pasning og John er alene med Fevzi (som er litt på bærtur) igjen. Denne gangen bommer han ikke og nå står det virkelig 3-3. Plutselig kan klanen høre hva den selv synger.

Resten av kampen var preget av lemping ut av feltet. Besiktas skapte et par sjanser, men det så ut til at vissheten om at de trengte 2 mål til var for mye å bære. På vår side fikk hele midtbanen krampe, og Kuvicek og Thorsen kom inn for henholdsvis Espen Haug og Bjørn Arild Levernes. Juro greide nesten å frispille lilleJohn, men det hadde vel vært for mye av det gode. På 89 minutter signaliserte fjerdedommeren bare to minutter ekstra tid og vi visste at kampen var "vunnet".

Så gjaldt det å komme seg hjem i live. Vi ble holdt igjen neste en og en halv time etter kampen, omringet av et par hundre terrorpoliti. Det viste seg at disse var plukket ut fordi de var Galatasaray eller Fenerbache tilhengere og etter hvert var situasjonen preget av vennlig prat og bytting av effekter. Men det var absolutt nødvendig å ha dem tilstede: Et par Besiktas supportere med mord i blikket greide nesten å komme seg gjennom sperringene og en tulling greide å komme seg opp på VIP tribunen bak oss for deretter å lempe glasskår ned i hodene på oss. Dette resulterte i kutt i brystet på en stakkars klansmann og vi var flere som ikke følte oss helt høye i hatten akkurat da. Situasjonen roet seg heldigvis litt etter hvert og den eneste skikkelige slosskampen i løpet av kvelden forekom på VIP tribunen mellom to tyrkere som var uenige om hvor høyt Anders Krystad & Co fikk lov til å heie etter våre mål.

Til slutt ble vi geleidet ut i bussene og kjørt hjem til hotellet. Dog med streng beskjed om å fjerne alle Vålerenga effekter og om å holde oss i nærheten av hotellet. Det var jo greit; det var jo både pub og frisør i hotellets umiddelbare nærhet og vi brukte resten av kvelden til å utradere alle omsetningsrekorder begge steder.