3.serierunde
Marienlyst stadion - 23.04.99 - 7316 tilskuere
Strømsgodtset 0 (0)	Vålerenga 3 (1)
(42) 0-1 Musæus (73) 0-2 selvmål (H.E. Ødegaard (75) 0-3 Carew
Bolthof   Døhli Kjølner Haraldsen Hovi   Thorsen (Levernes fra 83) Walltin (Riihilahti fra 69) Riisnæs Haug   Carew Musæus (Ødegaard fra 76.)

Vålerenga mot formen?

Sesongens to første serierunder hadde gitt Vålerenga 4 poeng, men spillet i de kampene har absolutt ikke vært noe skryte av. Dette inntrykket har ikke skyldes at kapasiteten til laget er dårlig men heller at spillerene har gått rundt i en slags dvale. Tenningen har ikke vært tilstede og det laget som fremsto i fjor høst som bortimot uslåelig har virket alt annet enn det nå i vår. Vålerenga hadde tydlige problemer med å komme igang i fjor også, og en gjentagelse av fjorårets sesongåpning og den deravfølgende nedrykkskampen er det nok mange som har fryktet. Derfor gjør det godt å kunne konstantere at bortekampen mot Strømsgodset viste et lag i mye bedre humør og i tydelig fremgang. Enda bedre: avslutningen av kampen viste at laget ennå har mye mer å gå på før kapasisteten er nådd og det før Hai Ngoc Tran, Pascal Simpson og Bjørn Viljugrein er blitt skadefri.

For tredje gang i år av tre mulige startet vi med en 4-4-2 oppstilling. I forhold til kampen mot Skeid startet Espen Musæus og Joachim Walltin istedet for Bjørn Arild Levernes og Aki Riihilathti, Fredrik Thorsen ble flyttet ned til høyre flanke mens Musa spilte spiss. Aki har kanskje ikke overbevist fullstendig foreløpig så den største overraskelsen ved laguttaket her var nok at Ørni ikke startet, han har absolutt ikke vært blant våre dårligste så langt i sesongen. Men det laget har manglet er temperement mer enn teknikk og Jokke er vel, ved siden av Kjell Roar Kaasa, den spillerenen som kan tilføre laget nettop temperement.
Etter 0-3 (det siste kvarteret) gikk vi over til 4-5-1 med Jon Eirik Ødegaard byttet inn for Espen Musæus.

Første omgang begynte med et tydelig Strømsgodset press, men kampen var forholdsvis jevn og det tok ikke altfor lang tid før forsvaret fikk justert seg inn i kampen. Det første problemet var Lasse Olsen som tydeligvis hadde mer fart enn Tom Henning Hovi. Etter bare halvannet minutt har jeg notert en sjempesjanse til Lasse Olsen og etter 5 minutter løp han nærmest fra Hovi nedover høyrekanten og fikk lagt inn like foran mål. Heldivis nådde hverken Jostein Flo eller Christer George overlegget. Men vi hadde våre sjanser vi og: Etter 6 minutter prøvde Jokke seg på en lobb som hadde gått inn hadde den vært mellom stengene. Etter dette roet det seg litt ned foran målene selv om kampen fortsatte å leve i beste velgående: Spillet bølget frem og tilbake på midtbanen med høy intensitet. Det ble utdelt fire gule kort i løpet av den første halvtimen, alle sammen et resultat av at spillerne virket veldig tente.
Forsvaret vårt har alltid hatt et godt tak på Strømsgodsets angrep. Dette skyldes at Fredrik Kjølner (som vanlig) temmet Josein Flo, men også Ronny Døhli som hadde sin kanskje beste kamp som Vålerengaspiller må trekkes frem. I og med at Lasse Olsens navn forsvinner fra blokken min utover kampen regner jeg med at Tom Henning Hovi fant det riktige mottrekket til Olsens fart, selv om jeg ikke riktig vet hva det mottrekket var.
Etter 40 minutter kombinerte John Carew og Fredrik Thorsen til en farlig sjanse som ble slått til corner. Corneren fra høyre ble slått av Dag Riisnæs over alle i målgården til Tom Henning Hovi som headet tilbake mot mål og Espen Musæus: 0-1! Selv om Strømsgodset spilte seg til en farlig sjanse like etter gikk vi til pause med følelsen av en viss kontroll.

Andre omgang åpnet som første med et hardt Strømsgodset press og de tre første linjene på blokken min omhandler alle Strømsgodset angrep. Først etter 8 minutter har jeg notert en Vålerenga sjanse. I denne perioden frem mot 20 minutter fikk Øyvind Bolthof vist frem hvorfor han foretrekkes som Vålerengas keeper for tiden. Jeg har notert to klasseredninger hvor spesielt den siste etter 20 minutter der han stopper et Jostein Flo skudd i venstre hjørnet var fantastisk og kanskje reddet oss fra poengtap idag. På den andre siden hadde i hvert fall jeg følelsen at vi ikke kunne unngå å vinne denne kampen. Spillerne viste etterhvert utover i andreomgangen en stadig voksende selvtillit og et stadig bedre samspill. Dette ble særlig tydelig etter at Aki Riihilahti kom inn for Joachim Walltin. Aki spilte også den beste kampen sin i Vålerengadrakt og endelig kunne man få en anelse av at han ikke bare er en defensiv midtbanesliter men også kan legge nydelige pasninger som kan åpne forsvar. Så som stikkeren til John Carew etter 25 minutter, John ble felt bakfra av siste forsvarer, innenfor 16 meteren, og ingen hadde klaget på dommeren om han hadde dømt straffe. Tre minutter senere glemte vi den situasjonen, for da fikk Espen Haug lagt inn fra hjørnet av 16 meteren, ballen trillet langsomt i reting mål der Fredrik Thorsen og Godsets Ødegaard nådde ballen omtrent samtidig. Resultatet av kollisjonen ble 0-2. Og bare to minutter etter det igjen var det endelig John Carews tur: Dag Riisnæs la et pent frispark som John headet kontant i mål fra ca. 16 meter, dagens peneste uten tvil.
Etter dette kom Vålerenegas Ødegaard og Ørni inn, Bolthof fikk vist seg frem en gang til og Strømsgodset fikk samlet på enda to gule kort. Men kampen var definitivt over.

Oppsumering? Vi fikk vist at vi har et lag som har interesse av å spille og ikke minst vinne fotballkamper. Vi fikk også vist at på tross av tidvis upresist angrepssill så vil laget bli morsomt(!) å følge fremover når formasjonene og presisjonsnivået øker littegrann. Og at nivået vil øke er det overhodet ikke tvil om, det er vel den hyggelige konklusjonen vi kan trekke ut av kampen.