Dommerskandale

På en dårlig dag for Vålerenga gikk det meste imot oss da dommeren bestemte seg for at alle poengene skulle til Viking, uansett.

Statistikken forteller at Vålerenga ikke har vunnet seriekamp på Stavanger stadion siden 1990. Statistikken forteller ikke om den bortimot uendelige lange reisen til Stavanger eller om forholdene for bortesupportere: Åtte løpebaner mellom tribunen og banen og en hel haug med dritt"unger" (alder mellom 14 og 34) som skal tøffe seg ved å slenge dritt eller klatre over gjerde som skiller dem fra Klanen. Turen tok vi allikevel: Håpløs optimisme er jo nettopp det som kjennetegner i hvert fall denne supporteren, og bare for å ha sagt det, den typen supporter som tenderer mot pessimistisk selvplaging var også godt representert i Stavanger. Det var sistnevnte type som fikk mest glede av 16. mai i år.

Kampen begynte som forventet med ett visst Viking press. Stadion var fullt og som de fleste andre hjemmelag med fulle tribuner bak seg åpnet Viking med høyt tempo. De ble hjulpet i dette av en sjenerede sterk medvind som heldigvis for oss også gikk ut over presisjonen i spillet. Unntatt ett resultatløst Vålerenga-corner etter tre minutter hadde Viking spillet og sjansene det første kvarteret.

Etter hvert greide Vålerenga å flytte spillet opp på banen og etter ca. 20 minutter var kampen ganske jevn, kanskje til og med med et lite overtak til Vålerenga. I det 18. minutter ble John Carew frispilt og var alene med keeper men sjansen resulterte ikke i noe annet enn utspill fra mål. Etter 21. minutter fikk vi ett av våre få frispark i kampen. Dag Riisæs slo inn mot Carew, igjen uten resultat. Kampen fortsatte å være jevn med sporadiske sjanser til begge lag. Etter 30. minutter var Pascal Simpson frempå med et hardt langskudd som desverre gikk til venstre for mål. John Carew fikk til en fin dribleserie etter 36. minutter men avslutningen var resultatløs. Ved dette tidspunktet merket vi den første uroen til hjemmepublikummet, spredt piping etter Viking feilpasninger, og vi følte at Vålerenga hadde fått kampen inn i det rette sporet. Desverre snublet laget like før pause: Øyvind Bolthof sparket dårlig ut til Viking-innkast etter 40. minutter. Innkastet ble spilt inn mot midten hvor Fredrik Kjølner misset en takling slik at ballen endte hos Gunnar Aase på Vikings høyre flanke, han slo en nydelig kross til en umarkert Tom Sanne som enkelt headet ballen i mål. På tross av dette var vi forholdsvis optimistiske når lagene gikk til pause: Vålerenga var absolutt med på notene og kunne vi bare omsette halvsjansene til sjanser eller kanskje til og med til mål ville ikke ett eller tre poeng gi noe feil bilde av kampen.

I andre omgang var det Vålerenga som hadde medvinden og Vålerenga som åpnet friskest. John Carew ble nydelig frispilt i det 5. minuttet og hvis pasningen hadde vært noen centimeter kortere hadde det nok stått 1-1, pasningen var desverre litt lang og skuddet endte i nettveggen. Så fikk Viking til en kontring Gunnar Aase fikk lagt inn - også den pasningen var for langt foran - til Dadason som slo ballen i mål med hånden. Dette hadde jeg, som sto 150 meter unna, ikke noen problemer med å se. Det hadde heller ikke noen av de andre som sto rundt meg eller noen av Vålerengas spillere. Men dommeren så ingenting, det gjorde heller ikke linjemennene og dermed sto det 2 - 0. I ettertid har det kommet frem at Bolthof og Fredrik Kjølner ba dommeren om å spørre Dadason om han hadde hendset eller ikke. Feig som han var nektet han.

For å si det rett ut: denne dommeravgjørelsen drepte kampen. Vålerengas spillere ga mer eller mindre opp og angrepsspillet som til da hadde vært tannløst ble fullstendig ufarlig. Når dommeren i tillegg konsekvent nektet å blåse frispark for John Carew på tross av at han hadde minst en Viking-spiller hengende på ryggen hver gang ballen var i nærheten var det lite å glede seg over i Stavanger resten av dagen. Ødegaard, Ørni og Musæus ble byttet inn uten at det hjalp noe særlig og kampen ebbet ut til bange anelser om en lang kjøretur hjem.

Det er desverre blitt gjengangeren for Vålerenga og for John Carew spesielt at vi i denne sesongen ikke virker farlig foran mål. Ifjor ante man scoring så snart lille-John hadde ballen. Nå går ferden som oftest til side for mål og det ser ut som om planen er en ambisiøs dribling som skal ende i corner. Det skjer av og til, men dribleriene ender som regel med at sikringsforvareren tar ballen og/eller at flyten i angrepet stopper helt opp og at motstanderlaget får utspill fra mål. Unntaket er når Pascal Simpson prøver seg på en avslutning: Det gjør han med dagens spillemønster alfor sjelden.

Dette var en kamp som kommer til å bli husket for ett av tiårets dårligste dommeravgjørelser og en av årets tydligste hjemmedommere. I tillegg håper jeg at Rikardur Dadason kommer til å slite lenge med å kvitte seg med stempelet som juksemaker. For det er det han er.
Det er mulig at vi ikke fortjente bedre enn tap i Stavanger, men det usedvanlig surt å bli fratatt sjansen til å ta poeng av dommeren.