Endelig!

Etter fire strake serietap og etterfølgende serieferie var vi svært spente på hvordan Vålerenga ville greie seg mot Odd Grenland. Ferien har jo inneholdt trenertap, spillerutrenskninger og generell dårlig stemning mens spillet før ferien, selv om en tar med at kampene har gått mot seriens antatt beste motstandere, ble dårligere for hvert tap. Odd Grenland er et lag Vålerenga i utgangspunktet ikke burde ha allverdens problemer med. På den andre siden er laget nyopprykket etter lang tids fravær fra eliteserien, med allt det innebærer av entusiasme og tæl, et lag som lett kunne tenkes å ta alle tre poengene fra oss.
Første omgang bidro bare til å øke nervøsiteten og skepsisen til laget vårt. Andreomgangen derimot var en perle, av årets beste for Vålerenga, som dro hjem med tre fullt fortjente og viktige bortepoeng.

Kampen startet i et forrykende tempo. Odd spilte stort sett på høyresiden med kombinasjoner rettet mot Ronny Døhli. Ideen så ut til å være å få ballen ned til hjørnet av 16 meteren for deretter å legge inn foran mål eller å forsøke å drible seg forbi. Vålerenga på sin side startet med lange baller rettet mot Pascal Simpson/John Carew. Døhli hadde til å begynne med litt problemer med å demme opp det litt småfikse spillet og jeg har notert farlige Odd inlegg fra høyre etter 3 og etter 8 minutter. Vålerenga var heller ikke helt ufarlig det første kvarteret og det var tidlig klart at spesielt Ørni hadde dagen, med flotte dribleserier. På den andre siden virket hverken Pascal Simpson eller John Carew til å være spesielt i støtet, John spill kan næmest karakteriseres som slapt i første omgang: Det virket ikke som han orket/gadd å løpe på baller han ikke var 100% sikker på å nå.

Odd fortsatte å presse mot høyresiden vår og hadde ikke forsvaret begynt å sette seg hadde vi vært ille ute. Etter 15 minutter stoppet Kjølner et Odd raid som sistemann og etter 16 fikk Øyvind Bolthof vist seg frem etter skudd fra høyresiden. På dette tidspunktet var asymmetrien i spillet ganske påfallende: alle spillerne befant seg på Vålerengas venstreside, selv Joachim Walltin på høyreflanken vår, var på venstresiden av banen. Det trange spillet kombinert med en forholdsvis brei bane ga store rom for flankespill uten at det muligheten ble utnyttet.

Kampen dalte i kvalitet og intensitet etter ca 20 minutter. Vålerengas spillere virket litt halvslappe i denne perioden og spesielt kampen om andreballene (som Odds trener tidligere i uka spådde ville avgjøre kampen) gikk vi ikke seierende ut av. Det virket rett og slett som om man regnet med at kampen ville vinne seg selv - uten å måtte gi 100%.

Etter halvtimen begynte spillet å ta seg opp og da kom også sjansene. Først var det Ørni show: to mann blir driblet av utenfor hjørnet av 16 meterene, skuddet er hardt men ser ut til å gå et stykke utenfor og jeg ser Odds keeper bestemme seg for å stå å se på istedet for å kaste seg mot høyre. Ballen skrudde inn mot mål der den heldige Odd keeperen så den treffe stolperoten og sprette ut igjen. Jokke var klar på returen og fikk lagt inn foran 5 meteren der keeperen fikk slått ballen unna. Ballen endte til slutt hos Kent Karlsen på høyresiden som gledet oss med årets finte der han slo ballen på en side av Odd forsvareren mens han selv løp på andre. Innlegget var også bra der Jokke var høyest(!), men headingen gikk desverre over. Her burde det stått 0-1.
Deretter var det Odds tur, etter 32 minutter prøvde de seg for første gang på venstresiden med en dribling og et innlegg som ikke så ufarlig ut (selv om vi sto dårlig, lavt på motsatt side av banen og med sol i øynene). Etter 34 minutter hadde Odd sin største sjanse i kampen etter frispark tatt fra 35 meter. Ballen så ut til å sprette mye rundt innenfor 16 meteren med tre skudd på mål i løpet av kort tid der en av skuddene traff tverrliggeren. Her burde det stått 1-1.

Etter dette ble det litt småkjedelig igjen, det eneste som gledet var at det så ut som om John Carew våknet litt. Han kom blant annet "rundt hjørnet" på høyresiden og fikk lagt pent inn etter 40 minutter, desverre var det ingen foran mål. Lagene gikk derfor til pause med 0-0. Greit nok.

Noen (treneren hvem er det?) må ha kjeftet på Vålerengas spillerene i pausen for det var atskillig bedre fart på spillet når kom igang igjen. Odd startet med et langt innkast inn i 16 meteren etter 1 minutt som Pagge headet ut, men deretter var det mest Vålerenga. På 3 minutter var det Pagges tur til å kaste langt: fra vår posisjon så det ut som en livsfarlig sjanse. Deretter fikk vi se en fin Pagge til Carew kombinasjon hvor John Carew fikk bra treff på skuddet som ble reddet. Og endelig, etter 7 minutter og litt klabb og babb foran mål skyter John Carew steinhardt i undersiden av tverrliggeren ballen spretter ned og ut hvor Jokke header den i mål. Dagen er vår. (senere har det kommet frem at John Carews skudd gikk innefor og at han derfor krediteres målet.)
Odd prøvde seg litt etter scoringen. På 9 minutter hadde de en corner som førte til et meget farlig skudd på mål og på 11 kombinerte de fikst på høyreesiden og fikk avlsørt litt rot i forsvaret vårt (i.e. både Ronny Døhli og Knut Henry gikk på ballen og lot en mann stå helt alene), heldigvis ble det ikke mål her heller.
Nå våknet John Carew skikkelig. Han viste at han var banens raskeste når han først orket og driblingen begynte også å sitte. Etter 17 minutter benyttet han begge egenskapene til å runde keeper å sette ballen enkelt i mål, ett mål som lignet veldig på det han scoret mot Besiktas borte.

0-2 og troen på seier begynner å gjøre seg gjeldende. Dette gjaldt tydeligvis flere klansmedlemmer for rundt denne tiden startet et analtog. Morsomt det forsåvidt, men kan vi ikke vente til etter at kampen er ferdig? Jeg synes egentlig det som skjer på banen er ganske artig det og, selv om vi leder 2-0.

På 22 minutter mistet Odd sin siste sjanse til å komme inn i kampen da Rune Pedersen ikke blåste straffe etter en "liten" albue innenfor 16 meteren. Hadde jeg vært Odd supporter hadde jeg følt meg snytt, men det er jeg ikke så jeg får heller si at forseelsen ikke var så grov.
På 27 minutter punkterte Ørni kampen fullstendig med dagens mål der han forserete opp venstresiden, skar inn mot mål, driblet av to mann og satt ballen kontant i nettet. 0-3 og vi kunne nyte synet av Bjørn Viljugreins første rustne minutter i eliteserien denne sesongen med rolig puls og overlegen mine.

Dagens mann? Vi deler prisen mellom Kent Karlsen som var overraskende trygg i forsvar, morsom i angrep og spiller med en entusiasme vi synes flere spillere kan kopiere og Bjørn Arild Levernes som viste frem den slepne teknikken og det gode skuddet vi kjenner fra hans beste dager.