17.serierunde
Molde Stadion - 01.08.99 - 6597 tilskuere
Molde 4 (1)	Vålerenga 3 (1)
Sundgot 1-0 (8) (29) 1-1 Musæus Hestad 2-1 (52) (54) 2-2 Walltin Lydersen (straffe) 3-2 (77) (78) 3-3 Thorsen Tessem 4-3 (89)
Øyvind Bolthof   Børge Hernes (Fredrik Thorsen fra 62) Knut Henry Haraldsen Fredrik Kjølner Tom Henning Hovi   Dag Riisnæs Aki Riihilahti Joachim Walltin (Thomas Berntsen fra 86) Bjørn Aril Levernes   Espen Musæus (J. E. Ødegaard fra 74) Pascal Simpson

De første 20 minuttene av kampen var bekymringene 100% berettiget, men derfra og ut skjedde det ett eller annet godt med laget. På tross av at kampen endte med nok et bittert nederlag kan en derfor se fram mot resten av sesongen med atskillig større håp om å berge plassen.

Som sagt, Vålerenga åpnet kampen helt forferdelig. Molde eide ballen, VIF spillerne ble løpende imellom og den ene farlige sjansen avløste den neste. Vålerenga fikk knapt ballen ut av egen 16 meter, for ikke å snakke om over midtstreken og til tider så det ut som om Molde trente avslutninger mot pappfigurer. Heldivis hadde vi Øyvind Bolthof i god form så vi slapp unna de første 25 minuttene med bare ett mål imot oss. For å gi et talende eksempel: Jeg, som ikke kan ansees som helt upartisk, har notert 12-2 i sjanser til Molde i den første perioden. Et lite lyspunkt kom etter 16 minutter da Børge Hernes sto for en av Vålerengas (halv)sjanser der han gjorde et flott raid før han ble felt ca. 25 meter fra mål. Frisparket slo Dag Riisnæs hardt rundt muren men desverre rett på keeper Morten Bakke. Men dette var et blaff, Molde var minst like suverene som Vålerenga var mot Stømsgodset sist serierunde og burde ha ledet med mye mer enn ett mål.

Det var varmt, og kanksje Molde sovnet litt, hva vet jeg. Espen Musæus og Joachim Walltin kombinerte seg til en slags halvsjanse etter 24 minutter uten at det ble skikkelig farlig. Molde svarte med å spille høyresiden vår helt ut minuttet etterpå, heldivis uten å få mer enn korner. Så kontret Vålerenga(!) Dag Riisnæs førte ballen opp til venstre for midtlinjen og plutselig var det tre mann ledig på høyresiden, Pascal Simpson tok ned ballen og sendte den videre til Aki Riihilahti. Desverrre så det ut til at Aki fikk litt panikk: Slapp av Aki, det er bare å trille ballen i mål, ikke utenfor. Minuttet etterpå tar Pagge ned en ball like innefor 16 meteren og blir revet i bakken av Pål Lydersen, dommeren vinker det hele videre og Pagge og Pål løper mot midtsirkelen i hyggelig passiar mens vi i Klanen roper om blodig hevn over dommerstanden. Espen Musæus derimot, ubemerket av alle, tar ballen på venstresiden og går rett på mål, skuddet plasseres i lengste hjørne, 1-1!
Hverken Vålerenga eller Molde er til å kjenne igjen og minuttet etterpå kombinerer Pagge, Ørni og Musa fint igjen til 16 meteren, desverre uten å greie å bestemme seg for å skyte. Nå våknet Molde igjen, og etter 34 minutter hadde de en trippelsjanse som Øyvind Bolthof og midtstopperene våre mirakuløst greide å hindre i å bli mål.
Resten av omgangen var ganske jevnspilt, kanskje med et lite Molde overtak, men hva så: Vålerenga spilte fotball igjen.

Andre omgang skulle vise seg å være like spennende. Omgangen åpnet med at Vålerenga hadde ballen mest, laget var et helt annet en det som spilte begynnelsen av første omgang. Eller?
Midt oppi denne forholdvis gode perioden fikk Jo Tessem (?) gå helt alene fra høyre mot venstre langs vår 16 meter - nei ikke helt alene, forsvaret vårt løp opp til 1 meters avstand og så på, ingen støtet - og derfor kunna han ganske enkelt sende ballen til Daniel Berg Hestad bak en totalt utspilt Børge Hernes, som bestemte seg for å stå og se på Hestad sette inn 2-1 målet.
Men Vålerenga ga seg ikke. Like etter sendte Pagge Ørni fri på høyresiden som la inn på hodet til en umarkert Joachim Walltin, 2-2.
De neste 20 minuttene spilte Vålerenga fotball som et lag, og vi hadde flere sjanser til å gå opp i ledelsen, selv om det neppe hadde vært fullt fortjent. Spesielt midtbanen fungerte bedre enn den har gjort på lenge. Ros må også gis Pascal Simpson for god defensiv jobbing og flotte pasninger, en kan bare håpe han begynner å skyte litt oftere.
Selvfølgelig gikk Vålerenga ikke opp i ledelsen, istedet blåste dommeren et kanskje teknisk korrekt men blodig urettferdig straffespark etter ballen traff Jokke på hånden i en situasjon som ikke var spesielt målfarlig. Pål Lydesen satt inn 3-2.
Moral ja. Mens Molde fortsatt feiret, stormet Vålerenga frem fra avspark og Fredrik Thorsen som hadde kommet inn for Børge Hernes scoret sitt andre seriemål på to kamper. 3-3! Etter å skrevet "kjemping og lemping" la jeg blokken bort og krysset fingrene: Ett viktig bortepoeng etter tildels oppløftende spill og hard kjemping var absolutt noe å kose seg med på hjemturen.

Sånn gikk det selvfølgelig ikke, i det 89 minutt greide ikke Thomas Berntsen eller Knut Henry Haraldsen og komme seg tett nok inn på Jo Tessem og han greide derfor å tråkle seg langt nok inn i 16 meteren til å fastsette 4-3.

Bittert? Ja, men allikevel: Hvis Vålerenga spiller slik i fortsettelsen av sesongen er det ikke snakk om å rykke ned. La oss derfor håpe at Knut Arild Løberg greier å motivere spillerne sine til den samme innsatsen fremover.