Skal dette ingen ende ta?

Fra himmel til helvete på litt under en time. Jeg var fornøyd i over 90 minutter i dag, selv om spillet ikke var fin-fint klarte vi i det minste et poeng. Vår midtstopper, som snart (i følge han selv) heldigvis er klar for andre oppgaver Fredrik Kjølner ville det annerledes.
Fra mine notater:
90 min 30 sek: TAKK KJØLNER.......

Det startet jo så bra.
Kampen startet noe tamt, det var mye som sto på spill for begge lag, Brann kjemper om medaljer mens vi kjemper om fortsatt eksistens i tippeligaen. De første 20 minuttene skjer det pent lite, Brann har riktignok et overtak, men det gir seg ikke annet utslag enn at de fører cornerstatistikken med klare 5-0 (man har jo vært på Norway Cup, det å telle cornere har plutselig blitt en del av å følge med i kampene :) )
Rundt 20 minutter er spilt når Rune Pedersen, Vålerengas værste venn første gang kommer i fokus. Børge Hernes DYTTES tydelig overende innenfor 16-meteren med Rune Pedersen, sjuk som han er, smiler, vinker og ler og irettesetter faktisk VÅR spiller for denne forseelsen. Vel, vi konstaterer at dette er den fjerde kampen på RAD hvor vi blir snytt for ei soleklar straffe og føler faktisk at det er betimelig å spørre om vi er utsatt for en slags konspirasjon av den norske dommerstanden?

Etter dette er vi faktisk litt mer på hugget, men allikevel er det Brann som skaper sjansene, Kjølner pådrar seg et korrekt gult kort etter 26 minutter - på den måten slipper han å være med på Lerkendal-ydmykelsen neste helg. At Løberg sikkert stiller med Thomas Eivind Berntsen som midtstopper til helga - det klarer vi faktisk ikke å tenke på nå, skulle vi gjort det hadde det ikke blitt mange tilreisende oppover, så vi får ta sorgene på etterskudd.
Rett før halvtimen er spilt gjør Øyvind Bolthof sine første fantastiske redninger i denne kampen, det skulle bli flere utover, men først måtte selvsagt Rune Pedersen markere seg litt igjen. Raymond Kvisvik pådrar seg frispark for å sparke Aki Riihilahti i ansiktet, et soleklart gult kort, noe dommersvinet selvsagt ikke er enig i. Om ikke annet burde Kvisvik hatt gult kort for den gudsjammerlige jamringa hver eneste gang det ble blåst mot han.
Etter 32 minutter har jeg notert 'mye Brann nå', men hva gjør vel det så lenge neste notat kommer på 32 minutter og 30 sekunder og det står med store og skjeve bokstaver: AKI 1-0, 17m, perle!
Det var bare så herlig å se den kanonen gå inn, og om det ikke var fortjent så var vi i alle fall dødelig effektive, ikke en eneste corner hadde vi hatt til da, mens Brann hadde hatt hele åtte av den sorten.

Fram mot pause er det litt mere Brann-press, mens vi markerer oss med endel kjappe(!) overganger, men det slurves desverre, spesielt av Levernes i pasningsspillet så det skjer ikke stort.
Fra det 42. minutt og ut førsteomgangen har vi imidlertid et kjempepress. På bare et par minutter skaper vi hele fire cornere og gjør livet meget ubehagelig for keeper Kihlstedt og hans forsvarskolleger. Men, vi scorer selvsagt ikke mål, takket være vår udyktighet foran kassa, ja, men også fordi Rune Pedersen igjen vil være med på leken. På vår fjerde corner på tre minutter blir Aki eller Hovi dytta kraftig overende innenfor 16-meteren, men vi får ikke straffe.
HVORFOR MÅ DET VÆRE SÅNN? HVORFOR?

Til alt overmål velger Pedersen å blåse av førsteomgang på 44:58 og min siste kommentar er: slutt - godkjent av Vålerenga!

I andreomgang kommer Brann bra i gang, blant annet har de et par mann alene igjennom på noe jeg har notert 10 meter offside! på, men linjemannen på hovedtribunesiden sov kraftig ved den insidenten. Like etterpå er Hernes i duell med Kihlstedt innenfor boksen til Brann, men det blir ikke annet enn frispark mot Hernes ut av det hele.
Fem minutter ut i omgangen kommer Branns til da største scoringsmulighet, flere Brannspillere får flere muligheter med Øyvind Bolthof er STOR i målet og redder både høyt og lavt. De redningene han gjør der er faktisk de råeste redningene jeg har sett av noen keeper i årets serie.
Brannspillerne blir nokså frustrerte utover og det begynner å forekomme en del etterslengere. Spesielt utmerker Mons Ivar Mjelde seg åtte minutter ut i andreomgangen da han regelrett slår ned Bolthof innenfor 16-meteren, albuen brukes til alt annet enn å holde balansen med og det synet av en flirende Mjelde og Pedersen som løper opp mot midten mens Bolthof ligger nede (vi fikk frispark, Mjelde bare et flir av Pedersen) er rett og slett kvalmende. Skam for Norge, Rune Pedersen, i dag var du uhyre svak!
Som sagt, kampen hardner til, mest fordi Brannspillerne begynner å bli frustrete over manglende uttelling, og i kampens 66. minutt får først Brendesæther gult for en slenger og Riisnæs bare noen sekunder etterpå det samme, forøvrig etter at Thomas Berntsen har satt nevnte Riisnæs i en mildt sagt vanskelig situasjon.
Andre omgangen er nesten et kvarter gammel når den første corneren kommer, den er det vi som får og da står det 5-8 i cornere. I denne perioden er vi i ferd med å ta over kampen, vi lar ikke Brann komme SÅ lett til sjansene samtidig som vi skaper litt selv også. Etter 62 minutter går Musæus ut, og til manges store skuffelse velger vår trener å sette inn Fredrik Thorsen og å legge over til 4-5-1 i stedet for 4-4-2.
Selv har jeg aldri skjønt vitsen med å legge om spillestilen midt i en kamp, spesielt ikke nå som vi var inne i en god periode og det tok bare to minutter før status quo var opprettet på Bislett. Thorstein Helstad tar ballen, forserer, ler først av Kjølner, så Haraldsen så Kjølner en gang til og pang så er det 1-1. Mange av oss er nå redde for totalkollaps, vi har liksom sett det tidligere, men vi etablerer fram mot det 70.minutt faktisk et visst press, etter vår syvende corner var det meget nære å bli 2-1 til hjemmelaget, men akk nei.
Kampens nest siste timinuttersperiode er mere stillingskrig, begge lag ser ut til å være fornøyd med 1-1 og det skapes ikke mye. På 80 minutter har jeg notert 'Brann mest fornøyd med 1-1?', i alle fall ser det sånn ut.
I kampens siste ti minutter skaper Vålerenga desverre ingenting, i stedet byr forsvaret vårt på 'nesten' 1-2 etter 82 minutter da Knut Henry Haraldsen rygger seg langt ut i rundkjøringa i nordresving, mens Kottila bare er centimetere fra å gjøre 1-2 tre minutter fra slutten.
Når dommeren har sett på sin klokke og fjerdedommeren har signalisert to minutters tilleggstid kjemper Brann til seg en et hjørnespark. På de ti første hjørnesparkene har ikke Brann skapt noen ting som helst, så om det er av barmhjerighet eller hva vet jeg ikke, uansett Kjølner trer i alle fram på den ellevte corneren og tar omtrent ballen med seg inn i garderoben. Soleklar hands, soleklar straffe, for tredje gang i kampen, men for første gang blåser Rune Pedersen.
Så urettferdig kan livet altså være, i tåkehavet som fulgte for min del etter 1-2 synes jeg å registrere at Riisnæs var meget nære ved å gi oss 2-2, men selvsagt ble det ikke noe ut av det.

Summa summarum, en liten fremgang prestasjons og innsatsmessig fra de fleste spillerne. Øyvind Bolthof var banens soleklare ener. Av våre utespillere synes jeg Aki Riihilahti kom desidert best fra det, nevnes bør også Morten Pedersen som i sin Vålerenga-debut absolutt viste at han har mye å tilføre laget.
Skrekkelig innsats av midtforsvaret vårt til tider, særlig Kjølner var i det gavmilde hjørnet og bør vel få dagens blomst fra de som eventuellt så etter Branns viktigste spiller i denne kampen?

Neste kamp er om en uke - den spilles på Lerkendal.