Vålerenga - Chelsea 2-3

Vålerenga - Chelsea 2-3 (2-3), 2-6 sammenlagt
Ullevaal stadion
17936 tilskuere
Mål: 0-1 Gianluca Vialli (11), 0-2 Bernarde Lambourde (15), 1-2
Fredrik Kjølner (27), 1-3 Tore AndrŽ Flo (33), 2-3 John Carew (41)
Dommer: Amand Ancion, Belgia
Ingen kort.
Lagene:
Vålerenga (4-4-2): Mikko KavŽn - Thomas Berntsen, Knut H. Haraldsen, Fredrik Kjølner, Hai Ngoc Tran - Joachim Walltin, Tom Henning Hovi (Espen Haug fra 76.), Bjørn Arild Levernes, Dag Riisnæs - John Carew (Espen Musæus fra 85.), Pascal Simpson (Fredrik Thorsen fra 70.).
Chelsea (4-4-2): Ed de Goey - John Terry, Michael Duberry, Bernarde Lambourde, Graeme Le Saux - Dan Petrescu, Dennis Wise (Eddie Newton fra 46.), Roberto Di Matteo, Celestine Babayaro (Andy Meyers fra 46.) - Gianluca Vialli, Tore AndrŽ Flo (Mark Nicholls fra 46.).

Nei. Fotball burde ikke spilles i Norge i mars. I hvert fall ikke mot lag som er midt i sesongen, på toppen av tabellen og som har navn som får dommerne til å blåse i fløyta i ren forfjamselse. Enn videre er og blir det rart å spille en kamp der bortemålsregelen er viktig. Ja, jeg vet at vi hadde regelen på vår side under kampen mot Besiktas, men jeg synes det allikevel er merkelig med en kamp hvor seier eller tap blir fullstendig uinteressent etter 15 minutter.

De første 10 - 15 minuttene var virkelig spennende: Vålerenga åpnet som man bare kunne drømme om og Joachim Walltin, som var både tydelig tent og i slag, sto for Vålerengas første "100%" sjanse etter bare 15 sekunder. Og det stoppet ikke med det, etter 5 minutter mottok Dag Riisnæs en ball på 5 meteren til venstre for mål og hadde hans pasning til Pascal Simpson vært litt mer presis kunne kvelden blitt mye mer meningsfull. Like etterpå kom den tredje sikre målsjansen da Bjørn Arild Levernes la en drømmepasning til John Carew som med riktig berøring hadde vært alene med de Goey, desverre var ikke berøringen en 60 milloner kroners mann verdig og ballen trillet inn til keeper istedet for å fly forbi. Inntil dette punktet eide Vålerenga kampen.

På den annen side: I mine notater fra kampen står det "3 minutter Mikko?". Jeg husker ikke akkurat situasjonen som førte til kommentaren nå, før jeg har sett på videoen fra kampen, men notatet skulle vise seg å være profetisk. Etter 11 minutter, og omtrent første gang Chelsea hadde kontroll over ballen i flere trekk på rad greide Vialli å overliste først forsvaret og deretter Mikko Kaven. 0-1 og kvelden var på mange måter slutt. Jeg må innrømme at jeg følte meg snytt der og da, Vålerenga hadde åpnet enormt bra, Pagge viste seg å være alt vi har drømt han kan være, 4-4-2 angrepet var giftig og Chelsea virket litte grann på hæla. Og så slipper forsvaret inn et mål ved første anledning uten å ha ytt motstand i det hele tatt! Angstvisjoner fra fjorårets vårsesong? Ja. Etter 15 minutter bokser Mikko Kaven unødvendig ballen til korner, som selvfølgelig fører til Lambourde scoring. Dermed var CupVinnerCup eventyret definitivt over og æren det eneste VIF hadde igjen å kjempe for.

Noen gode minner etterlot kvelden seg allikevel: Fredrik Kjølner scorte på en nydelig slått corner av Dag Riisnæs etter 26 minutter og hadde Pascal Simpsons harde frispark ved 31 minutter gått inn kunne vi faktisk fortsatt drømt om å vinne kampen. Men den gang ei. Igjen tilsynelatende uten motstand fra forsvaret eller Mikko Kaven greide Chelsea ved Tore Andre Flo minuttet senere å slå spikeren i den kisten også. John Carew scorte like før omgangen var slutt, fra skrått hold og etter et flott løp (og med linjedommerene løpende etter med flagget høyt hevet, totalt ignorert av hovedommer), men kampen var allerede ferdig.

Chelsea hadde spilt nok fotball for en kveld og kom på banen i andre omgang med tre bytter. Det tok et kvarter - tjue minutter før Vålerenga skjønte at kvelden var slutt, blant annet fikk vi se en flott lobb fra Tom Hennning Hovi som holdt på å gå inn, men siste del av andre omgang bar mer preg av trening enn kamp.

Ja ja, det var gøy så lenge det varte og jeg tror vi kan se frem mot serien med optimisme. Laget har fått brynt seg på ett av Europas beste klubblag og kommet forholdvis hederlig fra det årstiden tatt i betraktning. Angrepsspillet virket spennende, spesielt om Pascal Simpson holder det han lovet igår og John Carew blir kvitt rusten og sender litt flere pasninger til lagkameratene. Midtbanen fungerte mye bedre igår enn den gjorde i London og Dag Riisnæs hadde hevet seg flere hakk. I forsvaret er det atskillig mer å sette fingerene på. Det verste er nok at det virket som om Chelsea kunne score bare de greide å få ballen innefor 16 meteren. Mikko Kaven virker veldig usikker i feltet og heller ikke posisjoneringen er bra, vi får håpe det går seg til etterhvert...

Til slutt litt om rammen rundt kampen. Klanen var fulltallig på plass og selv om det var visse "bondske" innslag (fra førstereisgutter?) holdt man imponerende stand tross en meget deprimerende kamputvikling. Vi har hørt fra pålitelig hold at tifo-showet med røde og blå kastestrimler tok seg meget godt ut (jeg regner med at vi får lagt ut noen bilder på VPN etter hvert) og syngingen virket forholdsvis bra. En gruppe som vakte berettiget oppsikt kom fra hovedsponsor MIX. Hva som kan få presumptivt voksne mennesker til å fly rundt som levende reklameskilt med irrgrønne baseballcaps og matchende skjerf akkompagniert av tre håpløse klovner er meg en gåte. Den slags innslag, med høylydt, ovenstyrt "stemning" er en av hovedgrunnene til at jeg har sluttet å gå på Holmenkollrennet og hjemmelandskamper i fotball. La oss for all del håpe at det er siste gang vi ser noe sånt på en Vålerengakamp.