Aktuell link: Nettpuls - musikkavisa Puls - nå gjenoppstått på nettet

Eventyret på Trafalgar Square

Det har vært sagt og skrevet mye om Klanens og Vålerengas meritter mot Chelsea i London. Vel fortjent. Men London-politiet? De husker helt sikkert anal-kjøringa på sluttresultatet 3-0. Men de som erfarte hva skjedde på Trafalgar Square, sånn ca. 17.40 GMT, 4. mars 1999 de husker garantert denne scenen, aller best.

Klanen hadde inntatt pubene i London Citys fra åpningstid av, 11.00 som seg hør og bør. Er man på tur, så er man på tur. Ryktene gikk om at samlinga på Trafalgar Square skulle være 13.00. Feil. Noen pints of lager seinere sto urviserne på korrekt tidspunkt: 16.00.

Trafalgar Square - helt i enden av The Mall; avenuen som ender i Buckingham Palace er en liten helligdom i London. Du kommer ikke hit bare for å slå opp telt, liksom. Men Klanen kommer, 4-500 i tallet, og de heiser flagget.
Røde og blå er fargene, under og på sida av Lord Nelson i tillegg til noen hvite, VELDIG kritthvite og bare overkropper. Enga opp, og Enga i mente. Sørover, i retning No. 10 Downing Str., holder en inder hus. Det vil si; han har kolonial der. Med boksøl i kjøledisken. Han behøver antageligvis ikke jobbe så mye mer fram mot årtusenskiftet. Ikke øl-leverandøren hans, heller. Snakk om Gulløl!

Men på trafalgar Square går det fint. Klanen synger og drikker og har seg. Men man skal vitterlig ha t-banen. I retning Stamford Bridge. Altså må flaggene og folka rigges ned.

En ikke ubetydelig mengde politimenn i gul overtrekksdrakt har inntatt sine posisjoner for å bivåne opptrinnet. Ikke uten skepsis, tro meg. Men så skjer det.
Idet Klanens fortropper er på vei ned i Londons undergrunn, får tre-fire blå- og rødkledde verdens lyspære i huet: De rydder opp! Det tar ikke mer enn tre-fire minutter, men resultatet er det mest søppelfrie Trafalgar Square siden Tony Blair flytta inn i nabogår’n. Vi snakker BONING! Ved Admiral Nelsons føtter står etter hvert en haug plastposer; sirlig oppstilt, fylt av tomme ølbokser...

Jeg tror ikke mine egne øyne, og det gjør heller ikke Bobby. "What do you think about Norwegian footballfans?", spør jeg og får en smått svimeslått polis i tale:

"I fuckin’ don’t believe it!"

Siden engelsk har vært obligatorisk på ungdomsskolen siden Bruno & Hengern’n & Lillepetter’n spelte, tar vi sjansen på å gjengi også resten av konversasjonen på en dialekt Vialli og Zola ikke behersker så altfor godt:

- In England, footballfans are PIGS. You are not!

Arild Rønsen