Ett eller annent skjer når man er på tur. Selv var jeg mest opptatt av åfinne formen, og holde den stabil. Men enkelte, både kvinnfolk og mannfolk,var veldig opptatt av å "ikke sove aleine". Jeg blir skremt av sånn jeg.Ikke det at jeg har noe imot villige kvinnfolk, men et sted går grensen.Møkkfulle kvinnfolk i alle aldere vaket rundt i desperat jakt på etmannebein, mens møkkfulle mannfolk ravet frem og tilbake mellom baren, dassog sofaen de satt i og prøvde å få fred og ro nok til å nyte bayer sin.Noen klarte ikke å dy seg, fikk jeg inntrykk av. Noen ble "borte" fordi demåtte "lade mobilen", noen fordi de måtte "rydde på hotellrommet" og noenfordi de rett å slett ikke klarte å holde seg. Men lørdagskvelden varhøydaren på Blå Rock. Vi var vel ca 10-15 glade Klansmennesker som satt i1. etg og moret oss. En viss "bjørn" med navn Nalle, ble hyllet nattengjenom. Og tilslutt stod han og "vinket, klappet og moonet" elegant tilbake tilKlanen. Jeg tror han var sikker på at han var en Vålerengaspiller der ogda. Andre la seg langflate på gulvet og hyllet dørvakta på Blå Rock. Hanliknet veldig på Diallo, og litt uttpå kvelden (sånn ca kl 18:00) var ingenistand til å se forskjell på de to. DIALLO-diallo-DIALLO-diallo.... rungeti lokalet, og vår "nye Diallo" var med på spøken. Noen moret seg med HomerSimpson sitater, andre lo forferdelig høyt (HØHØHØ) hele tiden, men en tinghadde de til felles, og det var Bayer`n som stod på bordet. Og enkelteindivider måtte absolutt ta blider av alle hele tiden. Det var like før detklikket for noen og enhver da. Faens kvinnfolk assa. At det går ann. Det erjo en uskreven regel det, IKKE ta med kamera på tur. Greit medFanzine-gutta, de bruker dette til noe underholdene, men når ensligekvinnfolk flyr rundt å tar blider, da er grensa nådd. Jeg ønsker ikke åvære privat underholdning i hennes fotoalbum, jeg vil værra meg sjæl nårjeg er på byen uten at jeg skal være redd fpr at det dukker opp et kamera itide og utide.

Dagen derpå ja. Den var tøff for de fleste av oss. Om ikke det var tøft åstå opp på lørdagsmorran, så var det ennå værre på søndagen. Ryketene skalha det til at en viss "Rev", låste seg ute fra hotellrommet sitt, og blefunnet i fosterstilling utenfor døra si i bare underbukse og t-skjorte. Athan ikke tenkte på at de kunne ha en ekstra nøkkel i resepsjonen, er jo etunder, men som sagt disse klippekortene... Ikke alle hadde trengt å hyrehotellrom i Tromsø heller. Uten å nevne navn, så var det vel et par stykkersom ikke benyttet seg av hotellrommet sitt. Hørte rykter om at en ellerannen også klarte å forelske seg der oppe også, riktignok var dama fraøstlandet, men hun studerte der oppe, og hadde vel ikke planer om å flyttesørover med det første. Og for en gang skyld hadde var ikke undertegnededen eneste med veldig dårlig og hes stemme dagen derpå. Selvom min var endåmørkere og dårligere enn vanlig, så har jeg ihvertfall en unskyldning dennegang. Jeg mener å huske at jeg sang "Hound Dog" i pianobaren på Peacock (etsted ved siden av Blå Rock) på lørdagskvelden.

Kampen startet kl 13:00, og det eneste stedet det var mulig å få kjøpt noealkohol, var på flyplassen (og Rorbua for de som var lure nok til å girikelig med tips til taxisjåførene der oppe, som var mer enn villige til ågi oss opplysninger). Men selv fant jeg det for dumt å starte rett på igjenpå søndag. Jeg besinnet meg og sov en time lenger istedetfor. Kampen sierjeg ikke så mye om. Ett poeng er vel og bra, mer enn jeg hadde forventetmeg. Men jeg syntes det var synd at ikke alle tre poengene tilfaltVålerenga. Og det var ikke noen andres skyld enn dommerjævel, Skjerven.Skam deg ditt svin. Nok om han. Etter kampen måtte vi bare innom Blå Rockfor å ta farvel. Agneta var dessverre ikke der, men vi satt der fyllesykeog drakk opp de sisite bongene våre, selv tok jeg en burger som farvel tilBlå Rock for denne gang. Men vi kommer igjen neste år alle sammen, for Engaholder seg i Tippeligaen.

Vi rykker nemlig ALDRI ned!